Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.

Det vi vet, men glemmer
Vi vet det egentlig. At det å bety noe for andre er det som gir mening. At den dypeste gleden ligger i å glede noen. Ikke i det vi får, men i det vi gir.
Likevel glemmer vi det. Ganger på ganger. Vi går forbi naboen uten å stoppe opp. Vi tenker at vi skal ringe, men gjør det ikke. Vi ser at noen trenger å bli sett, men vi skyver det foran oss. Til i morgen. Til neste uke. Når vi får bedre tid.

Livet er fullt av slike øyeblikk – små veiskiller hvor vi velger mellom å glede noen eller bare gå videre. Mellom å bry oss eller spare oss selv for bryderiet. Vi tenker ikke over det. Men det er disse valgene, hundrevis av dem, tusenvis av dem, som former både oss selv og samfunnet vi lever i.

En stille epidemi
Over 650 000 nordmenn føler seg mye plaget av ensomhet. Annenhver har følt seg ensom eller sosialt ekskludert det siste året. Blant unge voksne er tallene enda verre – nesten sju av ti rapporterer om ensomhet som påvirker hverdagen deres.

Men bak tallene ligger noe enda verre. Ensomhet er ikke bare en vond følelse. Den gjør oss syke. Øker risikoen for hjerteinfarkt med nesten en tredjedel, for slag med en tredjedel, for demens med to tredjedeler. Forskere sammenligner vedvarende ensomhet med å røyke 15 sigaretter daglig. Dette er en folkehelsekrise.
Men den løses ikke bare med tiltak og programmer. Den løses med de valgene vi tar hver dag.

Den verste sorgen
Det finnes en sorg som ingen tårer kan lette, skriver Øverland. Den at det var for sent da du skjønte det.
Denne sorgen kjenner mange. Å stå der med et tomt rom etter noen som ikke lenger er her, og vite: Jeg visste at de var ensomme. Jeg tenkte at jeg skulle ta kontakt. Men jeg gjorde det ikke. Og nå er det for sent. Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage.

Men det er ikke bare ved graver vi møter dette. Det er i hverdagen også. Når naboen flytter og vi innser at vi aldri tok oss tid til mer enn et kort nikk. Når vennskapet tørker inn fordi ingen tok initiativ. Når kollegaen slutter og vi forstår at vi kunne ha betydd noe, men ikke gjorde det.

Håpet som bor i tiden
Så kommer disse ordene: Døgnet har mange timer. Året har mange dage.

Dette er ikke trøst. Dette er en oppfordring. Et håp. For så lenge vi lever har vi tid. Tid til å velge annerledes. Tid til å glede noen. Tid til å være den som ser, som når ut, som bryr seg.

Øverland peker på kjernen: Den eneste lykken som varer er å glede en annen. Ikke prestasjonene. Ikke pengene. Ikke all verdens bekreftelse på sosiale medier. Men det å faktisk bety noe for et annet menneske.

De ensomme vi kjenner – de bor i vårt nabolag, sitter i våre familier, jobber på våre arbeidsplasser. De venter ikke på store gester. De venter på å bli sett. På at noen spør: Hvordan går det egentlig?

Døgnet har mange timer. Året har mange dage. Vi har tid. Vi har muligheten.

Før det er for sent.

---

Kilder:
http://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/statistikk/livskvalitet/artikler-om-livskvalitet/hvor-mange-foler-seg-ensomme-i-norge
http://www.if.no/om-if/barekraft/forebyggende-helse/nordisk-helserapport/ensomhet-den-stille-folkehelseutfordringen-i-norden
http://www.psykologisk.no/2020/11/slik-pavirker-ensomhet-helsen-var