Jeg elsker Pride. Og det er akkurat det de regner med

Jeg har alltid elsket Pride. Det er ikke noe jeg sier for å beskytte meg selv, det er sant og det har bestandig vært sant. Det handler for meg om noe enkelt og grunnleggende: retten til å elske den man elsker, uten å måtte skjule seg eller be om unnskyldning. At to mennesker kan gå hånd i hånd i en norsk by uten å frykte konsekvenser er ikke en selvfølge i et historisk perspektiv. Det er noe vi har kjempet frem, og det er noe vi bør feire.

Og jeg har feiret det. Hvert eneste år.

Pride startet som en protest. Stonewall, 1969, folk som var lei av å bli trakassert, som slo tilbake og nektet å forsvinne. Den historien bærer noe ekte i seg, en slags sivilisert opprørstrang jeg identifiserer meg med. Over tiårene ble bevegelsen til noe bredere, mer norsk, mer inkluderende, til slutt noe de fleste nordmenn i dag stiller seg bak. At homofile og lesbiske skal ha de samme rettighetene som alle andre er ikke lenger kontroversielt. Det er bare riktig.

Og så oppdaget jeg at jeg hadde blitt brukt.

Ikke av menneskene jeg heier på. Av organisasjonen som har gjort seg til eier av festen. FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, har bygget et system der alle som stiller opp i juni, heiser flagg og kjenner på fellesskapet, automatisk telles som støtte for et politisk program de fleste aldri har lest. Min glede, din glede, oversettes til legitimitet. Og det verste er ikke at det skjer. Det verste er at det er umulig å si ifra.

Prøv. Si at du er glad i Pride, men skeptisk til FRI. Se hva som skjer. Du plasseres umiddelbart i en bås, og samtalen er over før den har begynt. Det er ikke tilfeldig. Det er en mekanisme, bevisst eller ikke, og den har virket lenge. Det er grunnen til at politikere, rektorer og kommunedirektører tier. Det er grunnen til at lærere og helsearbeidere ikke spør høyt om undervisningsoppleggene de får servert. Det er grunnen til at jeg har holdt kjeft lenger enn jeg burde. Ikke fordi jeg er enig, men fordi prisen for å si noe har vært for høy.

Så hva er det egentlig vi ikke har hatt lov til å snakke om?

I FRIs eget arbeidsprogram for 2024–2028 krever de umiddelbar innføring av en tredje juridisk kjønnskategori i Norge. De arbeider for kjønnsbekreftende behandling basert på informert samtykke fremfor medisinsk utredning.
De kritiserer Israel eksplisitt for å bruke homofiles rettigheter til å legitimere det de kaller krigsforbrytelser.
De representerer aseksuelle, aromantiske og det de selv kaller fetisjister.
Og de vil at alt dette skal inn i norske barnehager, skoler, barnevern og politiet, via deres egne fagansatte.

Dette er ikke min tolkning. Det er hentet direkte fra foreningenfri.no.

Og staten betaler for det. Raust.

FRI mottok 21,5 millioner kroner i offentlig støtte i 2024. I 2025 var beløpet 17 millioner. Ikke fra en statlig kasse, men fra sju ulike direktorater og forvaltere på en gang: Bufdir, Helsedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Sekretariatet for konfliktråde og flere til. Organisasjonen har om lag 4 500 betalende medlemmer. Norges Speiderforbund, med 18 000 medlemmer, mottar 9,5 millioner. KFUK-KFUM Norge med 15 000 medlemmer får 4,8 millioner. 4H Norge driver demokratiopplæring og friluftsliv med 10 500 barn og unge over hele landet og mottar 5,3 millioner, mye av det på dugnad.

FRI mottar rundt 4 800 kroner per betalende medlem fra staten hvert år. Speiderne får 530.

Da skoler og barnehager fikk pålegg om å undervise mer om kjønns- og seksualitetsmangfold, sto FRI klare med ferdig undervisningsmateriell og ingen nøytrale alternativer. Institusjonene tok minste motstands vei. Og slik ble en enkelt politisk organisasjon leverandør av fagopplæring til lærere, helsearbeidere, barnevernansatte og politi, uten at noen egentlig ble spurt. Arbeiderpartiet har år etter år vært den viktigste bevilgende parten. Det er ikke en konspiratorisk påstand, det er et tall man kan slå opp på tilskudd.no.

Jeg elsker mangfoldet. 

Det har jeg alltid gjort. Men jeg vil ikke lenger la den kjærligheten brukes som dekke for noe jeg aldri ble spurt om å støtte. Og jeg nekter å godta at det å si dette høyt gjør meg til fiende av menneskene jeg faktisk heier på.

Det finnes et skille mellom menneskene og organisasjonen som fakturerer staten for å tale på deres vegne. 

Mellom Pride og FRI. Mellom festen og regningen.

Det skillet er det på tide å si høyt. Selv om det koster noe. 

Og flaggene må vaie høyt for mangfold, og ikke for enfoldet

Les mer her:

FRIs eget program og organisasjon

Tilskudd og penger

Sammenligningsgrunnlag

Leave a comment