Jeg kommer fra en stor gård i Trøndelag. Barndommen luktet fjøs, fôr, diesel og vått høy. Jeg husker kulden i betongen om morgenen, lyden av dyr som ventet, og vissheten om at det ikke fantes noen pauseknapp.
Dyr skulle ha mat. Hver dag.
Det var ikke beredskap.
Det var bare livet.

Bildet er av tuntreeet på gården jeg kommer fra i Malvik (fotoFacebook K.E Leistad)

Beredskap fra oven
Derfor skurrer det nå. Ordet brukes mer. Grunnlaget er svakere. Det vi bygget nedenfra, bygges ned ovenfra.
Jeg lærte hva som måtte til. Full silo før vinteren. Dyr som tålte været. Folk som visste hva de holdt på med. Ikke dramatisk. Bare nødvendig. Derfor robust.
Så ser jeg hva som skjer. Gårder legges ned. Produksjon samles.
Avstandene øker. Vi bygger et system som må virke hele tiden.

Det er ikke beredskap
Jeg tenker på de mindre gårdene. Som hun i skjærgården som driver en gård og svarte: «Liten jeg? Langt ifra.» Hun har rett. De fyller ikke en trailer. Men de produserer mye, samlet. Og alternativet er enkelt: ikke mer effektiv drift, men ingen drift.
Færre bruk. Større enheter. Lengre kjeder. Arbeiderpartiet har valgt det. Høyre har fortsatt. Samvirket har gjort det mulig.
Bort fra gården. Inn i systemet.
Konsekvensene er konkrete. Gårder borte. Anlegg borte. Avstander større. Når alt samles, blir hvert brudd større. Når alt gjøres likt, tåler vi mindre.
Se på maten. Hvitost. Brunost. Ferdig snakket. Stedene forsvinner. Smaken jevnes ut.

En berømte ost Beiarværing seks mnd lagring

Beiarn
Jeg husker Beiarn. En dal inn fra Beiarfjorden. Fjell, elv, gårder. Folk som brukte det de hadde. Kyr. Geiter. Melk som ble til noe der. Og osten.
Ikke bare god. Vurdert blant de beste. Fagfolk har smakt og sagt det. Jeg kjente det som gutt. Syre, fylde, tydelig geit. Smak av fôr, av lufta rundt. Ikke flat. Ikke anonym.
Den kom fra et sted.
Melken ble til noe der den ble produsert. Verdien ble igjen. Kunnskapen ble brukt.
Det var ikke bare Beiarn. Det var slik mange steder. Langs fjorder, i daler, på små gårder.
Mye av det er borte.Derfor er osten fra Beiarn viktig. Ikke fordi den er alene. Men fordi den ikke skulle vært det.
Den viser hva vi kan. Og hva vi har mistet.

Geitene i Sognefjorden
Så til Sognefjorden. Geiter i bratte lier. Dyr som har klart seg i tiår. Brukt terreng ingen andre bruker.
Så kommer systemet. Dette går ikke.
Papiret vinner.
Mattilsynet gjør jobben sin. Men systemet tåler ikke avvik. Det som ikke passer, må bort.
Slik vokser det. Mer samling. Mer styring. Mer kontroll. Flere regler. Mindre rom.
Det er ikke tilfeldig.Under pandemien så Europa t samme. Lange kjeder brøt sammen. De snakker nå om kortere linjer, mer lokalt.Vi har hatt det.Vi har bygget det ned.

Forberedt?
Riksrevisjonen sier det rett ut. Vi er ikke godt nok forberedt. Strukturen er for svak.
Det er det dette handler om. Beredskap er struktur. Hvor mange som produserer. Hvor de produserer. Hva som finnes når noe stopper. Vi vet hva som er borte. Vi ser hva som står igjen. Likevel fortsetter vi.
Den lille gården er ikke liten. Den er styrke. Osten fra Beiarn er ikke en kuriositet. Den er bevis.
Dette er politiske valg.Og retningen må snus.

Hvis ikke, bygger vi videre på det som gjør oss svakere – og kaller det beredskap.