Il foto av en bokomslaget til en bok som tar det jeg skriver her på veldig alvor…anbefales videre

Jeg har vært på mange 1. mai-arrangementer. Som barn sto jeg ved siden av en far som var ihuga Ap-mann, og opplevde at det var slik det skulle være: faner, taler, fellesskap. Det lå varme og stolthet i det, og jeg kjente at jeg hørte til. Men etter hvert som jeg ble ung voksen, begynte noe å skurre. Jeg hørte hvordan det ble ropt og skreket, hvordan «de andre» ble tillagt alle mulige dårlige motiver og egenskaper, og merket at jeg ikke fant meg selv i det. Det som skulle være en feiring av solidaritet, føltes stadig mindre inkluderende. Jeg skriver dette en ny 1. mai-kveld, og kjenner at det fortsatt er rommet for ærlig uenighet jeg savner, mer enn nye paroler.

Den første timen
Jeg har alltid hatt en svakhet for den første timen om morgenen, før verden legger sine krav på trappen. I dette stille mellomrommet kjenner jeg tyngden i mitt eget liv – ikke som en byrde, men som følelsen av å ha fast grunn under føttene. Jeg tror vi lever i en tid som forventer at vi skal være åpne for alt, alltid. Men jo eldre jeg blir, jo mer overbevist er jeg om at friheten ligger i å være et filter, ikke en svamp.

Religiøs
Jeg opplever at vi i vår del av verden har fått en egen uro for det som er fast. I iveren etter å være grenseløse, plukker vi ned bærebjelker i vårt eget hus. Vi kaller det fremskritt når vi fjerner tradisjoner, og toleranse når vi lar vårt eget jordsmonn ligge brakk. Jeg hører ofte setninger som: «Jeg er ikke religiøs», «jeg meldte meg ut av kirken», sagt med et lite smil – som om fraværet av røtter i seg selv er et kvalitetstegn. Jeg tror vi, uten å si det høyt, lærer barna våre at det tryggeste er å stå litt på utsiden av sin egen arv. Min erfaring er at vi ikke blir friere av det, bare litt mer hjemløse.

Vakum?
Jeg tror ikke mennesket er skapt for å leve i et vakuum. Når vi tømmer våre egne rom for innhold og mening, oppstår det ikke nøytralitet, men et tomrom. Et menneske uten forankring er etter min mening ikke mer uavhengig – bare lettere å forme. Da blir vi sårbare for sterke fortellinger om hvem vi «egentlig» er, enten de kommer fra politikk, marked eller religion. Jeg ser hvordan vi ofte møter miljøer som vet svært godt hva de tror på, med et litt ironisk skuldertrekk. Det kan se uanstrengt ut, men jeg mistenker at det like mye handler om usikkerhet: Når du ikke vet hva du vil stå i, blir det vanskelig å vite hva du skal stå imot.

Stefanus
Her kommer Stefanus inn for meg. Ikke som en helgen på veggen, men som en skikkelse jeg har fulgt lenge og stadig vender tilbake til. I den kristne tradisjonen er han bildet på en mann som visste hvem han var – også når alt rundt ham gikk i oppløsning. Slik jeg leser historien, nekter han å la omverdenens vold definere hans indre. Han står i en identitet som ikke er til salgs, ikke avhengig av applaus eller flertall. Jeg tror det er denne stillferdige urokkeligheten jeg savner i vår tid, både hos meg selv og i kulturen rundt.

Marilynne Robinson
Den samme klangbunnen begynner jeg å ane hos Marilynne Robinson, som jeg så vidt har begynt å lese nå. Hun skriver fram mennesker som ikke er perfekte, men som bærer livet sitt med en langsom kontinuitet – som treverk fullt av årringer. Når jeg leser henne, opplever jeg at det åndelige ikke er et eget tema ved siden av hverdagen, men en tone under alt. Identiteten ligger ikke i forbruk, image eller posisjonering i neste debatt, men i en stille troskap mot noe man ikke skammer seg over. Jeg tror hun har rett når hun antyder at røtter ikke først og fremst er lenker, men bærende strukturer.

Lite alvor
Når jeg ser på vår egen tid, tenker jeg at problemet ikke er for mye tro, men for lite alvor. Vi snakker varmt om toleranse, men jeg opplever at vi tåler stadig mindre reell uenighet. Uten en egen kulturell og åndelig klangbunn blir vi et vertskap uten stue, en dør uten hus. Da blir det viktigste ikke å kjempe med egne overbevisninger, men å signalisere riktige holdninger. Vi møter sterke, sammenhengende verdisett med et skuldertrekk – og forteller oss selv at det er raushet. Jeg er redd det i praksis gjør oss mindre i stand til å møte andre med noe eget.

Hvis vi i Vesten fortsetter å se på vår egen arv – særlig den kristne delen – som en pinlig bagasje vi må markere avstand til, tror jeg vi risikerer å viske ut vår egen stemme. Vi blir mennesker som kjenner alle alternativer, men mangler en kjerne. Vi lærer oss å holde alle dører åpne, men mister følelsen av hvilket rom som faktisk er vårt. For min del har jeg begynt å tenke at det å bevare en egen stemme forutsetter at vi våger å bære en identitet som ikke alltid er populær, men som kjennes sann.

Jeg skriver ikke dette for å argumentere for murer, eller for å møte verden med mistro. Det jeg egentlig prøver å gjøre opp med, er likegyldigheten – min egen like mye som andres. Den refleksen som gjør alt litt mindre viktig, litt mindre forpliktende. Jeg tror vi trenger å eie vår egen stillhet, vårt eget språk og vår egen historie, også når det koster litt sosialt ubehag. Først da kan vi møte andres historier uten å forsvinne i dem. Jeg vil i hvert fall prøve å eie mitt eget hus, heller enn å oppdage at jeg til slutt bare står igjen som gjest i min egen historie.

Lenker som du lkanskej bør sjekke

Stefanusalliansen
https://www.stefanus.no

Marilynne Robinson – om Gilead-bøkene
https://www.boktips.no/skjonnlitteratur/romaner/marilynne-robinson-gilead-hjem/

NOU 2022: 9 – En åpen og opplyst offentlig samtale
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-9/id2924020/