Jeg abonnerer på Dag og Tid. Det er mye bra stoff der, og jeg leser den hver uke med både glede og harme og irritasjon. Men jeg leser den!
Allikevel må jeg si at denne blekka som så mange andre elegant inntar den samme ekstreme pinlige posisjonen og fordømmelsen av Jon Helgheim etter 17. mai‑volden i Bergen som alle andre. Trist melder jeg.
Ikke fordi Helgheim gjorde alt riktig – det gjorde han ikke – men fordi denen avisen som jeg trodde evnet å se løtt lengre enn alle andre nekter å se saken fra mer enn én vinkel.
Det samme mønsteret går igjen: Så lenge det er “rette” mennesker som henges ut – for “feil” type vold, “feil” type ytringer eller “feil” politisk bakgrunn – er det nesten ingen grenser for hvor hardt mediene og kommentariatet mener det er lov å slå. Når andre tar i bruk de samme metodene, bare med andre målgrupper og andre slagord, pakkes det plutselig inn som mot, godhet og nødvendig kamp mot hat.
I Norge liker vi å si at alle skal kunne bruke stemmen sin. Likevel ser vi gang på gang at det bare er noen erfaringer som virkelig tåler lyset, mens andre dyttes ned i kjelleren. Med 17. mai‑volden i Bergen friskt i minne og en fersk sak om en influenser som driver «nettroll‑jakt» på sosiale medier, sitter jeg igjen med et ubehagelig spørsmål: Har rettssikkerhet, varsomhet og personvern blitt verdier vi bare henter fram når de passer vår egen fortelling?
Krig, våpen og dødsangst
Jeg har vært i krig – med våpen i hånden. Jeg har måttet forsvare meg intenst i dager og uker, med dødsangsten som konstant bakteppe. Jeg har også stått i konflikt uten våpen, men med det samme trykket av frykt, usikkerhet og raske beslutninger. De erfaringene har lært meg hvor tynn hinnen er mellom sivilisasjon og sammenbrudd når frykt og fiendebilder får styre relasjonene mellom mennesker.
Fra krig til konfliktforskning
Etterpå har jeg brukt år på å forstå konflikter i dybden – relasjoner, politiske motsetninger og samfunn i press. Jeg har utdannet meg i konflikters vesen, blant annet med en mastergrad fra universitetet i København, og fortsatt å fordype meg i hvordan mennesker og samfunn reagerer når utryggheten tar overhånd. Når jeg advarer mot selvtekt og et moralsk pøbelvelde i norsk offentlighet, er det både som vitne og som fagperson – ikke som en kommentarfeltkriger som fant en mening i går.
Når «god» selvtekt blir pøbelvelde
For knappe tolv dager siden diskuterte vi hvordan høyreradikale miljøer hengte ut innvandrergutter med navn og bilde etter 17. mai i Bergen – og hvordan denne selvtekten ble, helt riktig, fordømt som uakseptabel. Politikerne tok avstand. Kommentatorene var krystallklare: Slik gjør vi ikke ting i et rettssamfunn.
Nå løftes en influenser fram for å gjøre nesten det samme mot en annen type målgruppe. Han ringer folk han mener er «nettroll», henger dem ut for titusenvis av følgere, også mindreårige, og sier han gjør det fordi rettsstaten ikke leverer. Denne gangen er rammen en helt annen: mykt lys, alvorlig blikk, store ord om rettferdighet og støtte fra profiler som sier de blir «rørt» av at han «tar kampen».
Formelt kan det se balansert ut. En bekymret far får ordet. Noen kritiske spørsmål stilles. Men den moralske vekten er ikke å misforstå: selvtekten kles opp som mot, godhet og nødvendig handling. Den som våger å spørre etter prinsippene, får raskt følelsen av å bli plassert på “mobbernes” eller “hatets” side.
Rettssikkerhet, varsomhet og personvern er ikke pynt vi tar fram for pene saker og sympatiske mennesker. De er selve forskjellen mellom sivilisert konflikt og pøbelvelde. De prinsippene skal også gjelde for sekstenåringen som skriver noe dumt og feigt i et kommentarfelt, tjueåringen som mangler språk for uroen sin, og femtiåringen fra livets harde skole som formulerer seg kantete om innvandring eller kjønn. De skal ikke gjøres til råstoff i fremmede menneskers selvfortelling om egen godhet.
Konflikten som vare
I konfliktfaget snakker vi om eskaleringstrappen – hvordan en konflikt går fra ord, til sosial sanksjon, til ekskludering, til vold. Hver gang du hopper over etablerte kanaler – rettsstat, klageordninger, klare regler – og går rett til offentlig uthenging, tar du et skritt opp i den trappen.
Samtidig passer denne logikken perfekt inn i medieøkonomien og influenser‑økonomien: sterke bilder, klare helter og skurker, maksimal emosjon og klikk. Konflikten blir ikke en bivirkning. Konflikten blir selve produktet. En far beskriver hvordan målet ikke var å løse noe, men å ha noe å publisere – forsoning gir ingen rekkevidde, et problem løst uten drama er verdiløst innhold.
Når vi belønner den som skrur opp volumet, truer med å «bruke all sin makt» mot privatpersoner og familier, og inviterer publikum til å «sleng seg på», da er vi ikke lenger i trygghetens eller anstendighetens navn. Da er vi inne i en digital moblogikk der frykt er verktøyet, og der vanlige mennesker lærer én ting: Det er tryggere å tie enn å mene noe høyt.
Hvem får lov til å snakke?
Samtidig skjer noe annet i Norge: flere vanlige mennesker begynner endelig å bruke stemmen sin om trygghet i byen, skole og barnehage, natur og nærmiljø, innvandring og integrering, og det de ser på bussholdeplassen eller i borettslaget. Noen gjør det åpent, andre bare anonymt.
Vi sier vi ønsker mer demokratisk deltakelse. Flere unge, flere fra distriktene, flere fra livets harde skole. Men i praksis sender vi et todelt signal: Noen erfaringer får applaus, støtteordninger og stempelet «viktige stemmer», mens andre møtes med latterliggjøring, moralske merkelapper eller trussel om offentlig uthenging dersom de trår feil.
Vi har fått en kultur der enkelte posisjoner nesten automatisk gir deg offerstatus og moralsk kreditt, mens andre erfaringer – særlig knyttet til innvandring, uro, parallellsamfunn og utrygghet – helst skal forbli hvisking. Når de først sies høyt, står moralpolitiet klart. Ikke med motargumenter, men med et behov for å gjøre deg til eksempel.
Et helt liv i og med konflikter har lært meg at noe annet er mulig: Et samfunn der vi kan si vanskelige ting til hverandre uten å rive bort hverandres menneskeverd. Der vi tåler at folk er uferdige, litt kantete, til og med urimelige – uten å dytte dem opp på den digitale skafottet.
De nye prestene
Vi har fått en slags sekulær prestestand: kommentatorer, influensere og enkelte redaksjoner – Dag og Tid, Faktisk, OA og andre – som lever av å definere andre som «rasister», «troll» eller «problem», uten selv å bære de reelle konsekvensene. De har en nesten urokkelig tro på at egen gode sak renvasker metodene.
De gamle prestene var i det minste ærlige på at de stod på en prekestol. De nye kaller det bare «innhold» og «kamp mot hat». Troen deres er sterk – på seg selv. Tvil, selvkritikk og vilje til å se egen maktbruk er det verre med.
Prinsipper prøves når det gjør vondt. Rettssikkerhet trengs mest når vi har minst lyst til å gi den. Varsomhet er viktigst når vi er mest sikre på vår egen godhet. Det finnes ikke «god» og «ond» selvtekt. Det finnes selvtekt – punktum.
Hvis vi virkelig mener alvor med at vi vil forsvare demokratiet, ytringsfriheten og det norske tillitssamfunnet, må vi våge å stille de samme spørsmålene til dem som i dag forvalter vår sekulære tro – de som får betalt, i status og oppmerksomhet, for å opptre som de moralsk gode. Rettssikkerhet, varsomhet og respekt for privatliv er ikke luksusverdier vi kan ofre når noen roper høyt nok om hat. De er bærende bjelker.
Den dagen vi begynner å gjøre unntak fordi vi liker saken eller avsenderen, har vi allerede åpnet døren for pøbelveldet – bare i ny innpakning.
Og et slikt Norge har jeg, med alt jeg har sett av konflikter, ingen planer om å overlate stilltiende til dem som kommer etter oss.
Følelser, fotball og fornuft 
Recent Comments