Jeg er monarkist. Punktum. Jeg mener monarkiet er den beste måten å organisere statsoverhodet på i Norge. Ikke fordi kongen skal styre oss, men nettopp fordi han ikke skal gjøre det. Han skal stå over den daglige politiske kampen, være forberedt på oppgaven gjennom et helt liv og representere landet også når vi er uenige om nesten alt annet. Republikanerne forteller gjerne hva de vil rive ned. Jeg savner fortsatt et svar på hvorfor det de vil bygge opp, skulle være bedre.

Bilde: Kong Haralds begravelsesprosesjon
Noen øyeblikk handler om mer enn politikk. De handler om historie, fellesskap og det å stå sammen når en epoke tar slutt.

Jeg er prinsipielt tilhenger av monarkiet. Ikke fordi kongelige mennesker er bedre enn andre mennesker, ikke fordi kongehuset skal skjermes mot kritikk, og heller ikke fordi alt som er gammelt nødvendigvis er godt. Jeg er tilhenger av monarkiet fordi jeg mener det gir Norge noe svært verdifullt: et statsoverhode som står utenfor den daglige politiske kampen, og som dermed kan representere hele landet uten selv å være en del av striden om makten.

Politikk handler om uenighet. Det skal den gjøre. Vi velger mellom partier, retninger, interesser og verdier. Regjeringer kommer og går, statsministre vinner valg og taper dem igjen, noen jubler på valgnatten, andre går hjem skuffet. Men landet er større enn politikken, og der kommer kongen inn. Kongen skal ikke vinne over noen, drive valgkamp, bygge flertall eller markere avstand til politiske motstandere. Han skal representere Norge også når vi er dypt uenige om hvordan Norge bør styres. Han skal være der når landet feirer og når landet sørger, og når regjeringer går av og nye kommer til, står institusjonen fast.

Det er ikke politisk makt, men det er heller ikke lite. Monarkiet binder på en ganske forunderlig måte Grunnloven, historien, staten, demokratiet og folket sammen. Vi har klart å bevare en gammel institusjon samtidig som den reelle politiske makten for lengst er flyttet dit den skal være, hos folket og de folkevalgte. Jeg synes egentlig det er en ganske elegant konstruksjon.

Og så kommer republikanerne

Jeg har respekt for det prinsipielle argumentet mot monarkiet. Selvfølgelig kan man mene at et arvelig embete bryter med en moderne demokratisk tanke om at offentlige verv skal være åpne for alle. Det er et legitimt standpunkt. Men jeg savner bestandig fortsettelsen: Hva er alternativet?

Republikanerne er ofte svært gode til å fortelle oss hva de vil avskaffe. De er langt mer uklare når de skal forklare hva de vil sette i stedet. Hvem skal være president, hvordan skal presidenten velges, av folket direkte eller av Stortinget, skal presidenten ha politisk makt eller bare være et symbolsk statsoverhode, hvor lenge skal vedkommende sitte, skal presidenten kunne gjenvelges, og hvordan skal vi unngå at også dette embetet trekkes inn i den partipolitiske kampen?

Dette er ikke detaljer. Dette er hele spørsmålet. For tenk deg den norske presidentvalgkampen. Kandidater skal lanseres, partier og organisasjoner skal stille seg bak dem, det skal drives kampanje, vi skal få meningsmålinger, debatter, karakterbøker, taktikk, strategiske utspill og kommentatorer som forteller oss hvem som vant dagen. Til slutt skal vi velge én, og en stor del av befolkningen vil ha stemt på en annen. Og så skal vi fortelle hverandre at denne personen nå skal samle landet.

Det tror jeg rett og slett ikke på. En president må først beseire noen før vedkommende kan begynne å samle oss. Presidenten kommer til embetet med en politisk historie, politiske støttespillere, en valgkamp bak seg og mange velgere som ønsket en annen. Det er nesten det motsatte av den funksjonen jeg mener et statsoverhode bør ha. Vi kan altså ende med å avskaffe et upolitisk statsoverhode for å skaffe oss enda en politisk valgkamp. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor det skulle være et fremskritt.

Den lange læretiden

Og så er det en side ved monarkiet som vi snakker altfor lite om, nemlig læretiden. Se på kong Haakon. Han begynte ikke i jobben den dagen han ble konge. Han hadde da forberedt seg på oppgaven gjennom mesteparten av sitt voksne liv. I flere tiår sto han ved siden av kong Harald. Han reiste landet rundt, representerte Norge ute og hjemme, møtte mennesker i glede og sorg, og så hvordan et statsoverhode opptrer når landet rammes, hvordan man taler når ordene trengs, og hvordan man noen ganger ganske enkelt skal være til stede.

Hvor mange andre viktige posisjoner i samfunnet har en slik læretid? Vi kan få en ny statsråd over natten. En toppleder får kanskje noen ukers overlapping. En statsminister kan gå inn i sin første dag i embetet morgenen etter et dramatisk politisk skifte. En kommende konge kan ha tretti, førti eller femti års forberedelse. Det betyr selvfølgelig ikke at han blir feilfri. Arv er ingen garanti for klokskap. Men det betyr at han kjenner oppgaven, historien, ritualene, grensene, menneskene og ansvaret lenge før han selv skal stå fremst.

Det er også kompetanse. Den står bare ikke nødvendigvis på LinkedIn.

Kanskje er det nettopp derfor et tronskifte kan skje med en ro som nesten er vanskelig å forstå før man sammenligner med alternativet. Ingen valgkamp skal gjennomføres, ingen partier skal posisjonere seg, ingen taper må erkjenne nederlag, og ingen stor del av befolkningen skal våkne morgenen etter og kjenne at vår kandidat tapte. En konge går bort, en ny konge trer frem, staten består og landet går videre. Det er vanskelig å tenke seg et tryggere skifte av statsoverhode enn det.

Et folkelig kongehus består av mennesker

Så er det kongefamilien selv. De er mennesker, og det virker nesten nødvendig å minne om det. Vi sier stadig at vi ønsker oss et folkelig kongehus, samtidig som det iblant ser ut som om vi forventer en kongefamilie som aldri velger feil, aldri sier noe uklokt, aldri får problemer i familien og aldri må håndtere vanskelige relasjoner.

Men noe av det mest folkelige som finnes, er nettopp å gjøre feil, stole på feil mennesker, si noe man senere angrer på, bekymre seg for barna sine, bli syk og ha perioder i livet hvor ting ikke går slik man hadde tenkt. Kort sagt å være menneske. Selvsagt skal vi stille krav til kongehuset. Privilegier gir ansvar. Men hvis vi virkelig ønsker et folkelig kongehus, kan ikke målestokken samtidig være menneskelig fullkommenhet. Ingen familie i Norge ville bestått den testen.

Folkelig, ja. Men fortsatt konge.

Det er også noe annet jeg synes vi roter litt med når vi snakker om et folkelig kongehus. Folkelig må ikke bety at kongen skal være akkurat som alle oss andre. Det skal han faktisk ikke. Han skal forstå folket, kunne snakke med mennesker, møte oss med varme og naturlighet og kjenne det landet han representerer. Men samtidig skal han være konge.

Det ligger en viktig forskjell der.

Jeg vil gjerne ha en konge som kan sette seg ned ved et kjøkkenbord i Finnmark og snakke med folk uten staffasje. En konge som møter barn, idrettslag, frivillige, soldater, næringslivsfolk og mennesker som har mistet noen, og som evner å være til stede uten at rollen står mellom ham og dem. Men når han noen timer senere tar imot et annet lands statsoverhode, åpner Stortinget eller står foran folket i en alvorlig stund, skal han også kunne bære verdigheten, historien og autoriteten som følger med embetet.

For kongen representerer ikke bare seg selv. Han representerer staten Norge.

Derfor synes jeg heller ikke målet bør være å gjøre monarkiet så hverdagslig at det til slutt ikke er noe igjen av det som skiller kongen fra oss andre. Vi trenger ikke en konge som prøver å være kameraten vår. Vi trenger en konge som kan kommunisere med oss, forstå oss og være nær oss, men som samtidig vet når han skal tre inn i rollen og løfte blikket over hverdagen.

Det er kanskje nettopp denne balansen kong Harald behersket så godt. Han kunne være uhøytidelig, varm og morsom, men det var aldri særlig tvil om at han var kongen. Folkeligheten gjorde ikke embetet mindre. Den gjorde avstanden kortere.

Det er denne arven kong Haakon nå skal forvalte på sin måte. Han skal selvfølgelig være seg selv og finne sin egen form, men han overtar også et embete med historie, verdighet og forventninger. Hans oppgave er ikke å bli mest mulig lik oss. Hans oppgave er å kunne stå nær oss samtidig som han representerer noe som er større enn hver enkelt av oss.

Det er en krevende balansegang, men når den lykkes, er den også noe av det fineste ved monarkiet.

Når ironien blir uniform

Det er også derfor jeg har reagert på tonen i deler av kommentariatet den siste tiden. Jeg hører mye på politiske podkaster, som oftest med stor glede, men noen ganger sitter deler av meningseliten uke etter uke og jazzer rundt i den forvirring som hersker i deres indre, og de siste ukene har det til tider gjort vondt i ørene. Både Aftenpodden og mange andre meningsbærere har hatt øyeblikk hvor den ironiske distansen nesten blir viktigere enn selve begivenheten.

Som om det å bli berørt er litt pinlig, og som om sorg, tradisjon og høytid først blir interessant når man har klart å legge et passende lag ironi over det hele. Jeg skjønner det ikke helt. Et gammelt menneske dør, et langt liv i landets tjeneste tar slutt, en epoke avsluttes og et nytt kongepar trer frem. Det er lov å la seg berøre av slikt.

Vi mennesker trenger ritualer. Vi trenger markeringer når noe begynner og når noe slutter, og noen ganger trenger vi å stå sammen uten først å sjekke hva de andre stemte ved siste valg. Det var også det jeg så i begravelsesprosesjonen: mennesker langs gatene, stillhet, flagg, sorg og historie. Et land som for en stund la den daglige støyen til side og tok farvel. Det er lett å avfeie slikt som symbolikk, men mennesker lever også av symboler. Kanskje er nettopp det en del av monarkiets styrke.

La dem begynne på hundre

Nå skal et nytt kongepar finne sin form. De skal ikke kopiere kong Harald og dronning Sonja, og det ville vært både umulig og feil. Hver generasjon må gjøre monarkiet til sitt, og da synes jeg også vi skal gi dem muligheten til det.

De bør få begynne på hundre prosent, ikke på 73 fordi kommentatorer allerede har trukket fra poeng for gamle saker, og ikke med en regnskapsbok full av mistanker som først må betales ned før vi tillater oss å se hvordan de faktisk løser oppgaven. La dem få gjøre jobben, så kan vi vurdere dem etter det. Raushet må gå begge veier. Småligheten gjør sjelden det.

Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan monarkiet ser ut om femti eller hundre år. Ingen institusjon har evig liv bare fordi den står i Grunnloven. Den må oppleves som relevant, den må forandre seg med samfunnet og samtidig bevare noe som ikke endres hver gang vinden snur. Men akkurat der tror jeg monarkiet har en styrke som mange undervurderer.

I en tid hvor stadig mer blir politisert, har vi et statsoverhode som står utenfor partipolitikken. I en tid hvor alle konkurrerer om vår oppmerksomhet, har vi et statsoverhode som ikke trenger stemmen vår. I en tid hvor ledere ofte måles fra uke til uke, har vi en institusjon som tenker i generasjoner.

Det kan godt hende at republikanerne synes dette er gammeldags. Jeg synes det er ganske moderne.

Og før vi river ned en institusjon som har gitt Norge kontinuitet, stabilitet og et samlende statsoverhode gjennom generasjoner, synes jeg vi kan kreve et ordentlig svar på et svært enkelt spørsmål: Hva skal vi sette i stedet? Ikke bare ordet republikk, men hvem, hvordan, med hvilken makt, og hvorfor i all verden skulle det samle oss bedre?

Jeg har ennå ikke hørt svaret. Derfor er jeg monarkist. Ikke av nostalgi, men fordi jeg mener monarkiet er den beste måten å bære denne delen av staten på.