En samtale om dommerens klokke og gresset på banen fikk meg til å tenke på alt det som skjer når mennesker begynner å se hverandre som funksjoner. Kanskje trenger vi steder der ingen av oss skal brukes til noe.

Sist uke stod jeg på sidelinjen ved siden av en mann jeg aldri hadde møtt før. Vi snakket om dommerens klokke, om gresset som var klippet for kort på vindsiden av banen, og om en scoring som burde vært annullert. Ingen av oss spurte hva den andre drev med til daglig. Det slo meg etterpå, kanskje fordi jeg er vant til det motsatte de fleste andre steder jeg ferdes, at samtalen var fullstendig fri for regnestykker. Ingen av oss lette etter noe å bruke den andre til. Vi stod bare der, to fedre, trenere eller bare tilskuere, forent av noe så ubrukelig som en kamp mellom trettenåringer.

I jobben min hjelper jeg friluftsrådene med å kommunisere bedre, både med kommunene og med folk flest. Jeg arbeider også med kartteknologi, og med hvordan den kan brukes til noe annet enn å telle og måle, til beste for folk som ikke sitter i noen komité, men bare vil vite hvor stien går. Det er et håndverk jeg har lært meg, og jeg er ikke bitter på det.
Men håndverket har en slagside. Etter nok år med å tenke i systemer og målgrupper begynner blikket å gjøre det samme utenfor arbeidstiden, nesten uten at man ber om det.

Det er ikke bare mitt eget blikk jeg bekymrer meg for. Jeg møter stadig folk som ikke spør hvem jeg er, men hva jeg er for dem, hvilken funksjon jeg kan fylle i deres regnskap denne uken.
Spørsmålet «hva driver du med?» er da sjelden et spørsmål i det hele tatt.
Det er en sortering.

Terskelen for ekte nysgjerrighet virker høyere enn den var. En fremmed rundt et kjøkkenbord blir raskt til en potensiell kontakt før vedkommende rekker å bli et menneske, i begge retninger. Vi spør etter yrke, nettverk og nytte før vi spør etter det som ikke kan brukes til noe som helst.

Forskjellen mellom å være nyttig og å bli sett er større enn den ser ut som i farten. Nytte er noe man tilbyr, og den kan alltid måles opp mot noe annet nyttig. Å bli sett er noe som skjer med hele deg, uavhengig av hva du kan levere denne uken.

Habermas hadde et navn på denne forskjellen: den instrumentelle fornuften, som spør hva noe kan brukes til, og den kommunikative, som forsøker å forstå. Jeg har aldri klart å holde dem atskilt, minst av alt i mitt eget liv. Men det hjelper å vite at forskjellen finnes, slik at man kan kjenne igjen når den ene sniker seg inn der den andre burde ha rådd.

Hagen er et sted der denne forvekslingen blir vanskeligere. Tomatene i drivhuset bryr seg ikke om hva jeg kan tilby dem, utover vann og litt tålmodighet. Pizzaovnen krever ild og deig, ingenting annet.
Fotballen, enten jeg spiller, trener eller bare ser på fra sidelinjen, har den samme gode egenskapen: den trenger ikke å føre til noe annet enn at kampen blir spilt.

Og denne bloggen skriver jeg når jeg har noe å si, ikke fordi en algoritme belønner jevn frekvens.
Det er ikke strategi. Det er bare et av de stedene der jeg får lov til å være til stede uten baktanke.

Jeg er ikke pensjonist, og jeg har ingen planer om å forsvinne fra det profesjonelle spillet med det første. Noen må jo fortsatt skrive webinnlegg.
Men man trenger ikke velge mellom relevans og ekthet som om det var et spørsmål om enten eller.

Det man kan gjøre, er å holde fast ved et rom i seg selv som markedet ikke slipper inn i, et sted der en samtale får lov til å handle om gresset og ingenting annet.

Det rommet krymper ikke av at man også har en jobb å gjøre. Det krymper bare hvis man slutter å forsvare det.

Å bli husket for den man er, fremfor det man leverer, ligner mer på lukten av jord etter regn enn på en linje i en CV.
Den slags kan ikke optimeres, og det er trolig hele poenget.

Kanskje er ikke drømmen å bli uunnværlig for noen.

Kanskje er den å bli verdsatt av noen som aldri kommer til å trenge noe fra deg.