Et lesetips!

Jeg leser vanligvis flere bøker samtidig. Gjerne fem eller seks. Det er som regel ikke noe problem. En bok kan ligge på nattbordet, en annen i sekken, en tredje ved siden av stolen, og alle kan få sin tid.

Men noen bøker nekter å være en av flere.

Annika Norlins Tua er en slik bok. Det er den sterkeste leseopplevelsen jeg har hatt denne sommeren – og kanskje en av de beste på lenge.

Et menneske som stanser

Romanen begynner med Emelie, en ung journalist som lever i en tilværelse mange vil kjenne igjen: vikariater, deadlines, overfladiske intervjuer, jakten på oppmerksomhet og den konstante følelsen av å måtte videre. Så sier kroppen stopp. Hun blir liggende hjemme i Stockholm uten krefter til å gjøre noe som helst, før hun til slutt reiser nordover og slår opp et telt i skogen.

Det er ikke en romantisk naturreise. Emelie liker egentlig ikke naturen. Hun har ikke reist ut for å finne seg selv i en enkel og vakker forstand. Hun har reist fordi hun ikke lenger klarer å være den hun har vært.

Det er et viktig skille.

For naturen i Tua er ikke en kulisse for selvutvikling. Den er ikke et sted der mennesket kan komme og hente litt ro før det vender tilbake til det samme livet. Naturen er større enn det. Den bryr seg ikke om karriere, identitet, synlighet eller hva vi mener at vi fortjener. Den bare er der – likegyldig, levende og uendelig mye eldre enn våre bekymringer.

En tue av mennesker

I skogen møter Emelie en gruppe mennesker som også har falt utenfor det vanlige samfunnet. De har ulike historier, ulike sår og ulike måter å beskytte seg på. Noen har erfaring fra alternative miljøer, institusjoner og fengsel. Andre bærer på former for utenforskap som er vanskeligere å se.

Sammen har de skapt et fellesskap på en avsidesliggende gård. En tue.

Tittelen peker mot maurtuen, der hvert individ har sin plass, men der ingen klarer seg alene. Det er et fint bilde på romanens grunnspørsmål: Hva skal til for at mennesker kan leve sammen uten å gjøre hverandre mindre?

Men Norlin gjør ikke fellesskapet enkelt eller uskyldig. Tua er både tilflukt og fare. Den gir mennesker en plass, men den utvikler også maktstrukturer. Det som begynner som et beskyttende kollektiv, får etter hvert trekk av en sekt.

Dermed blir romanen også en undersøkelse av hvor sårbare mennesker blir når de lengter sterkt nok etter tilhørighet. Vi trenger fellesskap. Samtidig kan behovet for fellesskap gjøre oss villige til å underordne oss andre.

Overflaten og avgrunnen

Det som gjør Tua så sterk, er at Norlin klarer å skrive om vår tid uten å skrive den på nesen av leseren. Hun viser mennesker som er fanget i en kultur der alt skal være synlig, effektivt og interessant. Et menneske skal helst kunne forklare seg selv, presentere seg selv og gjøre seg selv relevant.

Emelie kommer fra en verden der også journalistikken er blitt en del av denne maskinen. Hun beveger seg mellom oppdrag og mennesker uten nødvendigvis å komme nær dem. Det er som om virkeligheten hele tiden blir omgjort til stoff, saker og klikk.

Så møter hun mennesker som ikke lar seg redigere så lett.

De er rotete. Vanskelige. Motsigelsesfulle. Noen ganger latterlige, andre ganger urovekkende. De har ikke nødvendigvis gode forklaringer på livene sine, men de har levd dem. Norlin ser dem med en varme som ikke gjør dem ufarlige. Hun lar dem være både sårbare og ansvarlige, både kjærlige og destruktive.

Det er her romanen får sitt skarpe blikk på vår samtid. Vi snakker gjerne om utenforskap som om det først og fremst handler om systemer, statistikk eller tiltak. Norlin minner oss om at utenforskap også består av konkrete mennesker som ønsker å bli sett, men som kanskje ikke lenger vet hvordan de skal inngå i et fellesskap.

En bok om natur

Jeg leser Tua som en roman om menneskets plass i naturen. Ikke fordi den gir oss en ferdig idé om hvordan vi bør leve, men fordi den viser hvor forvirret vårt forhold til naturen har blitt.

Vi lengter etter skogen, men vil helst ha den på våre premisser. Vi ønsker stillhet, men tar med oss telefonen. Vi søker et enklere liv, men betrakter ofte naturen som en tjeneste for vår egen helse. Den skal gjøre oss roligere, friskere og mer harmoniske.

Emelie kommer til naturen med nettopp et slikt behov. Men etter hvert oppstår spørsmålet om hvem som egentlig skal tilpasse seg hvem. Er det naturen som skal reparere mennesket, eller må mennesket innse at det ikke står utenfor naturen i det hele tatt?

Det er en langt mer krevende erkjennelse.

For kanskje er ikke problemet bare at vi har for mye å gjøre. Kanskje handler det også om at vi har glemt hvordan det er å tilhøre noe som ikke er laget for oss.

Varm og hjerteskjærende

Norlin skriver varmt, men aldri sukkersøtt. Hun har humor, men bruker den ikke til å slippe unna alvoret. Personene i boken er ofte sære og skjeve, men de blir aldri bare typer eller litterære påfunn. De får egne stemmer, egne rytmer og egne måter å holde verden på avstand.

Det er vanskelig å ikke bli glad i dem.

Samtidig er romanen hjerteskjærende ærlig om hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Tilhørighet kan bli kontroll. Omsorg kan bli makt. En felles idé kan bli viktigere enn det enkelte mennesket.

Det er også derfor romanen ikke ender som en enkel fortelling om å rømme fra samfunnet. Tua er ikke nødvendigvis bedre enn verden utenfor. Den er bare en annen verden, med andre former for avhengighet og andre former for makt.

Når alt ikke kan fikses

Det finnes bøker som vil lære oss hvordan vi skal leve. **Tua** er ikke en slik bok. Den har ikke et program. Den deler ikke ut løsninger.

I stedet lar den oss være sammen med mennesker som prøver å finne en form for liv de kan holde ut. Noen ganger lykkes de. Ofte gjør de det ikke. Men de fortsetter å lete etter hverandre, etter naturen og etter en plass der de kan være mer enn en funksjon.

Det er kanskje det jeg sitter sterkest igjen med.

Vi lever i en tid der mye handler om å bli sett, men mindre om å se. Vi snakker om fellesskap, men organiserer stadig mer av livet rundt prestasjon, forbruk og selvpresentasjon. Vi har tilgang til mer informasjon enn noen gang, men virker ikke nødvendigvis mer oppmerksomme på hverandre eller på det landskapet vi faktisk er en del av.

Tua skriver ikke at alt går til helvete. Men den viser hvor galt det kan gå når mennesker mister kontakten med hverandre, med naturen og med sine egne grenser.

Og den viser at det å finne tilbake ikke nødvendigvis betyr å bli et nytt og forbedret menneske.

Kanskje betyr det bare å oppdage at man aldri har vært alene. At man alltid har vært en del av en tue. En liten, ustabil og høyst menneskelig sammenheng, der ingen har full oversikt, men der livet likevel fortsetter mellom oss.

Anbefales