Jeg gikk over Slottsplassen i dag. Flagget hang på halv stang mot en grå augusthimmel, og foran slottet vokste det frem et blomsterhav som ingen hadde organisert. Folk kom med det de hadde. Roser fra hagen, en solsikke, et lite norsk flagg stukket ned i en bukett. Ingen sa særlig mye. Det var barnehagebarn der, og gamle menn med hatten i hånden, og folk som tydeligvis hadde tatt seg fri fra jobb uten å ha planlagt det da de sto opp. Det er slike øyeblikk som forteller mest om hva et land faktisk er.

Jeg møter en del mennesker som mener at kongehuset var ferdig lenge før denne dagen. De peker på sakene som har fylt avisene de siste årene, på svigersønnen, på rettssalene, på alt som har vært pinlig og vondt. Konklusjonen deres er at institusjonen har mistet sin verdighet. Jeg mener det stikk motsatte, og jeg mener det ikke på tross av det som har skjedd, men delvis på grunn av det. En kongefamilie som feiler er et bevis på at embetet er større enn menneskene som bærer det.
Kronen står støtt selv når de som står under den snubler. Det er nettopp derfor den kan bære en nasjon.

En folkevalgt president kan aldri gjøre det samme. Han velges av omtrent halvparten mot den andre halvparten, og han bærer den delingen med seg hver dag han sitter. Alt han sier blir veid på en politisk vekt. En konge trenger ikke å vinne noe. Han er der, år etter år, gjennom regjeringer som kommer og går, gjennom kriser og festdager, og nettopp fordi han ikke skal overbevise noen, kan han samle alle. Det er en gammel og litt underlig ordning, og den fungerer bedre enn de fleste ting vi har funnet på i moderne tid.

Det norske kongedømmet har dessuten en historie få andre kan vise til. Da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, gikk spørsmålet om statsform til folket selv. Nesten fire av fem sa ja til monarkiet og til den danske prins Carl, som tok navnet Haakon VII. Andre land har hentet konger etter vedtak i nasjonalforsamlinger, men her ble det avgjort ved en folkeavstemning. Vårt kongehus står altså på et mandat fra folket, ikke bare på arveretten. Den doble legitimiteten er verdt å huske på en dag som denne.

I en tid med mer mangfold og mindre som samler, har kongeparet vært noe vi faktisk har delt. De har vært i alle kriker og kroker av dette landet, hos mennesker fra alle samfunnslag, og de har møtt oss med den samme åpenheten, nysgjerrigheten og ydmykheten uansett hvem som sto foran dem. Kong Harald utvidet stadig rammen for hvem som hørte hjemme her. Han snakket om nordmenn som hadde kommet fra andre steder, som elsket på nye måter, som trodde på ulike ting, og han gjorde det uten å be noen om unnskyldning. Han bandt Norge sammen i en tid da vi trengte nettopp det. Han levde opp til valgspråket sitt.

Jeg husker ham helst utendørs. I seilbåten, med regnet i ansiktet, eller på skitur i Marka blant alle andre på søndagstur. Det er kanskje det jeg er mest takknemlig for. Han gjorde det til en selvfølge at kongen går i den samme løypen som resten av oss, og at forskjellene blir mindre når vi står ute i det samme været. Et land som deler naturen sin på den måten, har noe verdifullt som ikke lar seg vedta.

I dag er sorgen stor. Men takken er størst. Og jeg ser frem til Haakons gjerning, for han har gått i god lære hos en som kunne dette.

Uttrykket “Kongen er død. Leve kongen”er over seks hundre år gammelt.
Da Karl VI av Frankrike døde i 1422, ble tronskiftet kunngjort med at kongen var død og at kongen leve.
Kronen kunne ikke stå tom et eneste sekund, og derfor måtte sorgen og fortsettelsen sies i samme åndedrag.

Slik er det i dag også.

Kongen er død. Leve kongen.