Alt går av seg selv. Mat på døra, møter på skjerm, underholdning på mobilen. Likevel sitter flere av oss igjen med den samme følelsen når døra lukkes om kvelden: Det er ingen her.e verktøy, og jeg er ikke redd for teknologi. Men jeg merker at noe er i ferd med å gli ut av hendene på oss. Lyden, lukten og det levende kaoset av andre mennesker.

Det er dette Noreena Hertz skriver om i Ensomhetens århundre: hvordan vi har bygget et samfunn der man kan være omgitt av systemer, tjenester og skjermer – og likevel stå helt alene. Ensomhet er ikke lenger noe som bare rammer «noen få» eller «de eldste».
Den har blitt en del av normalen for altfor mange.

Noen merker dette ekstra godt. De som mister en ektefelle. De som ikke lenger har en jobb å gå til. De som har flyttet til et nytt sted. Eller de som av ulike grunner faller litt utenfor. For dem blir stillheten mer enn et fredelig øyeblikk. Den blir en vegg.

Tante
Tanten min ble nylig enke. Hun fortalte meg om kveldene når hun har vært på besøk, snakket og ledd med andre. Hun setter nøkkelen i døren, åpner – og da kommer stillheten som en bølge. Det er da det treffer henne. Ikke savnet etter teknologi, tjenester eller løsninger. Bare savnet etter et annet menneske i samme hus. Det er dette øyeblikket som har fulgt meg: Den korte turen fra å stå på matta i gangen til å kjenne at stillheten blir fysisk. Et liv fullt av relasjoner, ansvar og fellesskap, som nå er redusert til et vedtak, noen tjenester – og et pipp fra en trygghetsalarm.

Effektivt
Samtidig fortsetter vi å effektivisere. De siste tiårene har vi fått selvbetjente kasser, hjemmekontor og apper som fjerner behovet for å snakke med en ekspeditør, en sjåfør eller hun i resepsjonen. Vi trodde vi fjernet irritasjonsmomenter, men vi fjernet selve limet i tilværelsen. De fremmede på bussen eller paret på nabobordet er ikke støy. De er bakgrunnsstrålingen av det å høre til.

Hvor er de andre?
Vi trenger ikke å kjenne alle. Men vi trenger å eksistere i rom der vi merker at andre finnes. Der vi overhører en samtale, møter et blikk, må ta litt hensyn. Det er i friksjonen vi merker at vi er en del av noe større enn oss selv.

Kunstig intelligens
Og mens dette skjer, kommer neste bølge. Kunstig intelligens lover oss assistenter som tar e-posten, chatbotter som tar kundesamtalene og digitale følgesvenner som alltid har tid til å lytte. Vi kan få anbefalinger, svar og trøst uten å måtte forholde oss til et eneste menneske. Oppskriften er den samme som før: Mindre friksjon, færre mennesker.

Jeg sier ikke dette fordi jeg er redd for teknologien. Jeg sier det fordi jeg er redd for hva som skjer hvis vi lar den være eneste svar. Hvis vi gjør det så lett å slippe unna hverandre at vi til slutt gjør det av vane. For til slutt sitter vi der, hver for oss, med perfekte løsninger og ingen å dele dem med.

Elon Musks sønn Saxon
Et sted langt unna tanten min sitt stille hus, i en helt annen virkelighet, sitter Elon Musk og forteller om sønnen Saxon, som har autisme. Saxon skjønner ikke helt poenget med å gå på restaurant. De har jo mat hjemme. De har alt de trenger. Helt til han en dag forstår det, og sier:

«Å, grunnen til at folk drar på restaurant, er for å henge med fremmede.»

Det er en enkel setning, men den treffer noe av kjernen i det vi holder på å miste. Vi går ikke bare ut for å spise, handle eller jobbe. Vi går ut for å være en del av verden. For å henge med fremmede.

Vi trenger ikke flere løsninger. Vi trenger flere fremmede i samme rom.

Om meg

Jeg heter Asgeir, og lever et sted mellom natur, frivillighet, beredskap og teknologi. Jeg bruker kunstig intelligens hver dag, både i jobb og privat, men jeg tror fortsatt at det viktigste som finnes, er levende mennesker i samme rom. På denne bloggen skriver jeg om det som skjer i spennet mellom systemene vi bygger og livene vi faktisk lever – der ute, mellom butikkhyller, i nabolag og rundt kjøkkenbord.

Lenker og bakteppe

Denne teksten er inspirert av egne erfaringer, samtalen med tanten min etter at hun ble enke, Noreena Hertz’ bok Ensomhetens århundre og historien Elon Musk har fortalt om sønnen Saxon.

• Noreena Hertz, The Lonely Century: https://www.penguinrandomhouse.com/books/612503/the-lonely-century-by-noreena-hertz/
• Norsk omtale av Ensomhetens århundre: https://www.adlibris.com/nb/bok/ensomhetens-arhundre-9788282262323
• Regjeringens melding om fellesskap og meistring: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-24-20222023/id2984417/
• Aldring og helse om ønsket om å bo hjemme lengst mulig: https://www.aldringoghelse.no/eldre-vil-bo-hjemme-sa-lenge-som-mulig/
• Forskning.no om selvbetjente kasser: https://www.forskning.no/arbeid-roboter/hvem-drar-nytte-av-de-nye-selvbetjenings-kassene/1775974
• YouTube-klipp om Musk og Saxon: https://www.youtube.com/watch?v=pFV6-zPc9PU
• BuzzFeed-omtale av historien: https://www.buzzfeed.com/natashajokic1/elon-musk-son-saxon