Norge, landet der “vi er alle sosialdemokrater”, er også landet der middelmådighet har blitt et ideal. Dette kan høres brutalt ut, men det er vanskelig å overse hvordan den flate strukturen – “alle skal med” – har en tendens til å jevne ut forskjeller, glatte over det unike, og trekke ned det ekstraordinære til gjennomsnittets nivå. Godt hjulpet av samfunnsstrukturene. For vi finner ikke veien egentlig for de som vil noe annet. Og trenger det å være slik i et av verdens rikeste land?
Jeg mener ikke.
For når det ser som gråest ut så trer skikkelser som Magnus Carlsen og Odd Nerdrum frem som sårt tiltrengte kontraster. De bryter ikke bare med normen; de utfordrer den på en måte som provoserer, inspirerer og ofte ryster oss.

Magnus Carlsen: Sjakkens rebell
Magnus Carlsen er ikke bare en verdensmester; han er et symbol på hvordan individualitet og frihet kan triumfere i et samfunn der det forventes at alle oppfører seg pent og forutsigbart. Hans stil – både ved brettet og utenfor – er kompromissløs. Han nekter å følge tradisjonelle sjakkonvensjoner, og hans selvsikre opptreden kan være utfordrende for et land der janteloven fortsatt kaster lange skygger. Carlsen minner oss om at genialitet ofte kommer med en pris, nemlig å stå alene mot strømmen. Selv om mange har fått øynene opp for sjakk gjennom Magnus Carlsen og feirer med han når han vinner så er det mange nok som vil rive han ned fra pallen. For Carlsens suksess er også en torn i øyet på moralistene. For hvordan våger noen å bli så god som ikke er langrenn? Være så suveren – og attpåtil tjene penger på det? Det er som om hans prestasjoner utfordrer selve fundamentet i vår egalitære selvforståelse. Og i stedet for å feire ham som en av våre største nålevende ikoner, finner mange glede i å kritisere hans personlighet, hans valg, og hans økonomiske suksess. Og selv om sjakk er anerkjent som en idrett av IOC så blir nok allikevel aldri Magnus Carlsen  nominert som årets utøver under den årlige idrettsgallaen. Hvorfor mon tro?

Odd Nerdrum: En hyllest til det vakre og evige
Om Carlsen utfordrer ved å spille på sin egen genialitet, er Odd Nerdrum kanskje enda mer provoserende. Nerdrum går ikke bare mot strømmen; han avviser den totalt. I en tid der samtidskunsten ofte feirer det banale, det forbigående og det provoserende for provokasjonens skyld, står Nerdrum som en ensom vokter av det klassiske. Hans malerier er en hyllest til det evige, til det vakre og til det tidløse.

Nerdrum våger å hevde noe som for mange virker gammeldags – at skjønnhet eksisterer. Ikke som en relativ følelse, men som en objektiv realitet. Hans kunst handler ikke om å være tidsriktig, men om å koble oss til noe som er større enn oss selv, noe som strekker seg utover vår egen tid. Dette evighetsperspektivet gjør ham til en ubehagelig figur i en kunstverden som ofte dyrker det konseptuelle på bekostning av håndverk og dybde.

Men det er ikke bare hans kunst som provoserer. Nerdrums kompromissløshet – hans nektelse av å tilpasse seg normen – har gjort ham til en utstøtt i mange norske kretser. Moralister, som ofte selv hevder å kjempe for ytringsfrihet og toleranse, er blant de første til å dømme ham. Hans synspunkter, hans livsstil og hans suksess blir brukt mot ham. For i Norge er det ikke bare kunsten som skal være likestilt; det er også kunstnerne. Og ingen bør få stå for høyt alene. Og i tillegg betalte han ikke sin skatt med glede! Det er den sikre undergang.

Det vakre som trussel mot konformiteten
Hvorfor reagerer vi slik på Nerdrum? Hvorfor er det så vanskelig å akseptere hans perspektiv på skjønnhet og evighet? Kanskje fordi det utfordrer selve grunnmuren i vår kultur. For hvis skjønnhet finnes – hvis noe virkelig kan være bedre, høyere og mer verdifullt – så må vi også akseptere at ikke alt er like bra. Vi må akseptere at noen står over andre, enten det gjelder ferdigheter, innsikt eller kunstnerisk uttrykk.

Likeverdsamfunnet
Dette er et tankekors for et samfunn som er bygget på ideen om likeverd. Men hva skjer når likeverdet ikke lenger handler om like muligheter, men om å insistere på like resultater? Når vi nekter å anerkjenne det ekstraordinære, frarøver vi oss selv muligheten til å bli inspirert. Vi frykter skjønnheten fordi den viser oss hva vi mangler, og vi misliker dem som peker på den, fordi de minner oss om vår egen utilstrekkelighet.

En vei ut av konformitetståken
Magnus Carlsen og Odd Nerdrum gir oss muligheten til å se forbi den grå tåken av konformitet. De minner oss om at det finnes noe mer – noe som er verdt å strekke seg etter. Enten det er sjakkens briljans eller kunstens evighet, er det de som våger å gå mot strømmen som gjør verden større, rikere og vakrere.

Men for at vi som samfunn skal kunne omfavne dette, må vi våge å konfrontere vår egen frykt for annerledesheten. Vi må akseptere at ikke alle skal med – i hvert fall ikke på samme flate struktur. For det er i kontrastene, i toppene og dypene, at vi finner det som virkelig gjør livet verdt å leve. Kanskje er det på tide å lære av dem som tør å være eksepsjonelle, i stedet for å forsøke å dra dem ned til vårt nivå.

For hvis vi våger å lytte til Nerdrums hyllest til det vakre og Carlsens geniale uforutsigbarhet, kan vi finne noe som er større enn oss selv.

Noe evig.