Jeg kjente Nils Christie igjen ved hyllene i barnehagen. Vi hadde barn der samtidig. Han var litt eldre enn meg og hadde nok holdt på med små barn lenger enn jeg hadde, og det så man. Jeg var mer autoritær i formen, det må jeg vel bare innrømme. Han var mye mildere.

Mange år senere, i begravelsen hans, fortalte kona hans, kriminologen Hedda Giertsen, at han hadde sagt at han selv aldri ville ha overlevd i en barnehage. Han likte ikke at menneskers liv ble gjort om til institusjon. Det fikk meg til å smile litt. For der stod han jo, ved de samme hyllene som meg, midt inne i det han ikke likte, og var den roligste av oss.

Den mistroen til institusjoner går igjen i det han skrev. I «Conflicts as Property» fra 1977 mente han at staten hadde tatt konfliktene fra folk, og at fagfolkene hadde gjort dem om til saker. Konfliktene måtte gis tilbake til dem som eide dem. Jeg synes han hadde rett i mye av dette. Og han ble lyttet til. Konfliktrådet finnes blant annet fordi Christie skrev som han gjorde, og det er vel en liten ironi at tanken hans selv ble en institusjon.

Christie er en av røttene til det som i dag kalles gjenopprettende rett, eller restorative justice. Howard Zehr har forklart forskjellen bedre enn de fleste. Rettssystemet spør hvilken lov som er brutt, hvem som gjorde det og hva gjerningspersonen fortjener. Gjenopprettende rett spør hvem som er skadet, hva de trenger og hvem som har plikt til å rette opp det som skjedde.¹ Det er en stor forskjell. Den som ble skadet, får være med i sin egen sak og blir mer enn et vitne.

Så hvorfor er jeg likevel kritisk? Jeg mener konfliktrådet har definert seg bort fra fagligheten. Ordningen bygger på lekfolk, og meklerne får sju dagers grunnopplæring før de begynner. Samtidig mekler konfliktrådet i saker om vold og andre integritetskrenkelser, der den ene parten kan ha holdt den andre nede i årevis. Det finnes egne kurs for slike saker, og det er bra. Men et kurs gjør ikke en lekmann til fagperson. Hva skjer da i rommet? Jeg tror det handler om noe Christie undervurderte, nemlig makt.

Han så godt makten mellom staten og borgeren. Makten mellom partene så han mindre av. I tankene hans møtes to mennesker som eier en konflikt sammen. Men eier de den like mye? Sjelden, tror jeg. Den ene kommer kanskje med gode ord, en trygg jobb og folk i ryggen. Den andre kommer med skam eller gjeld. De får samme stol og like lang tid til å snakke, og det ser jo rettferdig ut.

Johan Galtung hadde et ord for dette. I artikkelen «Violence, Peace, and Peace Research» fra 1969 kalte han det strukturell vold: «Det finnes kanskje ingen person som direkte skader en annen person i strukturen. Volden er bygget inn i strukturen og viser seg som ulik makt og dermed som ulike livssjanser.»² Noen kan altså bli skadet uten at noen vil dem vondt. Og strukturen blir ikke igjen i gangen når partene går inn til mekling. Den blir med inn i rommet og sitter i stemmen og i hvem som tør å si imot.

En mekler som ikke ser det, ser bare halve rommet. Da går konflikten ikke tilbake til partene, slik Christie håpet, men til den sterkeste av dem. Jeg legger ikke skylden på meklerne for det. Vi har gitt dem en oppgave uten verktøyet de trenger.

Kanskje er dette særlig vanskelig i Norge. Vi liker å tro at vi møtes som likemenn, og det er jo et godt ideal som har gitt oss mye. Men det gjør det også litt flaut å si høyt at den ene parten er sterkere enn den andre. Christie var vel også et barn av dette idealet. Han trodde lokalsamfunnet kunne bære konfliktene sine selv. Gjør det det i dag? Jeg er usikker. Mange av oss kjenner knapt naboen, og jeg vet ikke om jeg ville latt naboen min avgjøre en konflikt for meg.

Fra 15. til 21. november markeres Restorative Justice-uken over hele verden. Årets tema er å bygge opp igjen fellesskap, og det synes jeg er et ærlig tema. Det sier jo at fellesskapet ikke er der av seg selv.

Jeg har ikke gitt opp gjenopprettende rett, for å si det sånn. Lawrence Sherman og Heather Strang gikk gjennom forskningen i 2007. De fant at ofrene fikk færre symptomer på posttraumatisk stress og mindre ønske om hevn etter slike møter, og at begge parter var mer fornøyd enn med en vanlig straffesak. Gjentakelsene gikk ned for noen, men ikke for alle.³ Så det kan være en vei. Men da må noen se makten i rommet.

Det betyr ikke at vi skal ta konfliktene fra lekfolket igjen. Der hadde Christie rett, fagfolk har en tendens til å ta mer enn de gir tilbake. Men meklerne bør ha faglige folk i ryggen som vurderer makten før partene møtes, og som tør å si at en sak ikke egner seg for mekling. Det er å ta meklerne på alvor, synes jeg, og den svakeste parten enda mer.

Jeg tenker av og til på hyllene i barnehagen. Christie var mild, men det var aldri tvil om hvem som var den voksne der. Han hadde makten og brukte den varsomt. Det er vel egentlig det jeg ønsker meg av konfliktrådet også.

---

¹ Howard Zehr, «Restorative Justice in Threes», 2009. https://www.uab.edu/cas/news/images/documents/Restorative-Justice-in-Threes.pdf

² Johan Galtung, «Violence, Peace, and Peace Research», Journal of Peace Research 6 (3), 1969, s. 171. Min oversettelse. Originalen: «There may not be any person who directly harms another person in the structure. The violence is built into the structure and shows up as unequal power and consequently as unequal life chances.» https://chaisuk.wordpress.com/wp-content/uploads/2009/05/sv-1969.pdf

³ Lawrence W. Sherman og Heather Strang, «Restorative Justice: The Evidence», Smith Institute, 2007. https://research.tees.ac.uk/en/publications/restorative-justice-the-evidence/

Kilder: Nils Christie, «Conflicts as Property», British Journal of Criminology 17 (1), 1977. Hedda Giertsens ord fra begravelsen er gjengitt i Dagsavisen: https://www.dagsavisen.no/nyheter/adagio-og-sirener-over-christies-bare/7454228. Om meklernes opplæring: https://konfliktraadet.no/mekler-i-konfliktradet/. Om mekling i integritetskrenkende saker: https://www.regjeringen.no/contentassets/16c13b12547b426694969a8cbc29e34f/arsrapport-2022-konfliktradet.pdf. Om Restorative Justice-uken 2026: https://www.euforumrj.org/RJWeek