Om stoltheten over mannekraften, og hvorfor den må ned fra hattehyllen
Jeg ble født andre påskedag 1958. Freden var tretten år gammel, og landet husket fortsatt sulten.
Mine foreldre snakket ikke om krigen, men levde etter den hver eneste dag.
Mat ble ikke kastet, og klaging hørte ikke hjemme ved vårt bord.
Et av de sterkeste minnene jeg har av min far, er varmen. Jeg fikk bli med opp i førerhuset når han kjørte fra Trondheim nordover mot Steinkjer. Min plass var et hardt jernsete ved vinduet.
Der stod Hilmar i bar overkropp, blank av svette, og kastet kull inn i ildkjeften på lokomotivet.
Alt ristet. Ilden lyste opp ansiktet hans.
Jernhesten kalte folk det, og navnet passet.
Damplokomotivet pustet og åt, og det døde hvis ingen matet det. Jeg tror karene gav beistene kvinnenavn, slik man gjør med det man både frykter og holder av. Fyrbøteren holdt liv i dem. Han skuffet kull, passet vannet i kjelen og holdt trykket oppe. Vannet var like viktig som kullet, for en tom kjele kunne ødelegge hele maskinen. I tillegg skulle han holde utkikk på sin side, der føreren ikke så sporet.
Uten fyrbøteren stod toget
Alt dette forstod jeg ikke den gangen.
Jeg så bare at far var den som holdt ilden i gang. Av og til fikk jeg dra i dampfløyten, og noe større fantes ikke. Jeg satt helt stille og kjente noe vokse i brystet, noe jeg den gangen ikke hadde ord for. I dag kaller jeg det stolthet over mannekraften. En mann matet et beist, og beistet dro et helt tog gjennom Trøndelag.
Fyrbøteren
Hilmar begynte som fyrbøter og ble lokomotivfører. Han stod midt i overgangen. Gjennom 1960-årene tok dieselen over den ene strekningen etter den andre, og i mai 1970 gikk det siste ordinære damptoget i Norge. Kullspaden måtte vike for spaker og instrumenter. Mannen foran ilden ble en mann foran et instrumentpanel. Jeg rakk å se den gamle verden før den ble borte, og det har jeg aldri tatt for gitt.
Hilmar i uniform foran Di 3.642, et av diesellokomotivene som tok over etter dampen. Loket ble bygget av NOHAB i Trollhättan i 1959.
Malvik gav meg to verdener.
Jernbanen hadde rutetider og fart. Mors gård lå i randsonen, med dyr og årstider og jord som ikke lot seg skynde på. Der arbeidet jeg til jeg ble ungdom, og ingen spurte om jeg hadde lyst. Gården lærte meg at arbeid gjøres fordi det må gjøres. At det også kan gjøres med ære, lærte jeg i førerhuset.
Så løp jeg. Fyrbøterens sønn ble god i fart.
Jeg spilte fotball, løp og hoppet lengde, og ble trøndersk mester i lengde på gamle Trondheim stadion. Det var grusbane, spikersko og håndtatt tid. Vi trente oss ikke i form. Vi lekte oss dit. Kraften i beina tror jeg at jeg arvet fra en mann som stod foran ilden.
Senere tjenestegjorde jeg i Libanon og Bosnia.
En natt i Libanon ble vi angrepet. Vi stod rygg mot rygg til det ble lyst, med et maskingevær og kasse på kasse med ammunisjon, og sendte tusenvis av skudd med sporlys ut i mørket. Den natten lærte jeg hva det vil si å stole på mannen ved siden av seg. Slik tillit bygges ikke i møterom, og den glemmer man ikke.
Ned fra hattehyllen
Stoltheten over mannekraften sier man ikke lenger høyt. I noen tiår har den ligget på hattehyllen, sammen med kullspaden og den svette overkroppen, stemplet som reaksjonær. Da menn begynte å slite, fikk de høre at de også trengte feminismen. Mer av det samme skulle være medisinen.
Likeverdige
Jeg har aldri klart å skamme meg over det jeg så i førerhuset. Kvinner og menn er likeverdige, og en kvinne som kjemper for kvinnesaken, har min fulle respekt. Men feminismen som ideologi har gjort noe annet med oss. Den har gjort mannekraften mistenkelig.
Loven
Loven som skal sikre likestilling, sier det rett ut i første paragraf: Den tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Menn er ikke nevnt. Det har stått slik i årevis uten at noen har rørt det. Jeg leser det som et premiss, ikke en forglemmelse. Den som mener noe annet om hva likestilling bør være, blir sjelden invitert inn i samtalen. Ensretting trenger ikke rope. Den holder bare dørene lukket.
Selvmord
I mens ligger en annen sak urørt. I 2024 tok 739 mennesker sitt eget liv i Norge, det høyeste antallet som noen gang er registrert. Nesten tre av fire var menn. Samme år la Mannsutvalget frem sin utredning og ba om en forsterket innsats mot selvmord. Staten har altså fått det svart på hvitt, og likevel skjer det lite. Hadde det vært kvinner, ville landet stått i brann.
Menn trenger rom igjen.
Mannekraften må ned fra hattehyllen, og noen må våge å utfordre dem som setter premissene. Jeg tror den er på vei tilbake, ikke som noe hardt eller truende, men slik jeg så den hos Hilmar den gangen: en mann som bruker kroppen sin til å bære andre. Det har preget meg mer enn noe annet.
Kilder
Folkehelseinstituttet: 739 selvmord i Norge i 2024
Likestillings- og diskrimineringsloven § 1, Lovdata
NOU 2024: 8 Likestillingens neste steg, Mannsutvalgets rapport
Jernbanemuseet: Det aller siste ordinære toget trukket av damplokomotiv i Norge
Recent Comments