Jeg elsker 17. mai, Kongehuset og fotball. Men jeg har også kjent dødsangst på kroppen – i Libanon med våpen og i Bosnia uten. Når jeg ser Ukraina kjempe for livet, vet jeg at friheten vår ikke kan hvile på regler og godvilje alene.

Her er unge meg, bak en MG i Libanon. Kruttrøyk, sporlys og dødsangst har fulgt meg hele livet – også hjemme i Norge

17. mai er over for denne gang. Kongen har vinket, kommentatorene har fått sitt, og fotballen er på full vei inn i stua igjen. Det er godt, det. Vi trenger både Kongehus og fotballglede. Men nettopp derfor er det også lett å glemme noe:
    Verden der ute tar ikke pause fordi vi har hatt en fin dag i toget.

Krigen stopper ikke fordi vi synger nasjonalsangen litt høyere.

17. mai er barnas dag. Slik skal det være. Nakne knær, is som smelter for fort, flagg som veiver litt for ivrig i små hender. Men det er også noe mer. For det finnes ingen barnas dag uten at noen er villige til å forsvare den.

Den erkjennelsen sitter ikke i hodet mitt. Den sitter i kroppen. Den har sittet der hele livet.

Jeg var i krig i Libanon med våpen.

Det er en setning som er enkel å skrive, men ikke enkel å leve med.

I Libanon måtte jeg skyte for ikke å dø. Det var så enkelt og så brutalt. Ingen store ord, ingen lange vurderinger. Et øyeblikk der verden snevres inn til ett valg: enten skyter du, eller så blir du skutt. Du handler før du rekker å tenke ferdig, og likevel er det tankene som blir igjen hos deg etterpå.

Jeg husker kruttrøyken. Lyden av skuddene. Sporlysene som rev luften i mørket. Den måten mørket blir levende på når du vet at det kan skjule noen som vil deg vondt. Den intense lyttingen etter små lyder: en bevegelse, et knekk, et pust som ikke er ditt eget. Kroppen går i en slags permanent alarmtilstand. Det er dødsangst, ikke som et ord, men som en fysisk tilstand.

Den følelsen slipper deg ikke igjen. Det øyeblikket der du kjenner at «nå kan det være slutt» legger seg som et arr i nervesystemet. Den følger deg hjem. Den er der når du står i en norsk skog og kjenner lukten av fuktig jord, og et plutselig smell et sted får hele kroppen til å stramme seg. Den er der når fyrverkeri går til værs på nyttårsaften, og andre ser lys – mens du først hører lyden.

Senere var jeg i krig i Bosnia uten våpen.

Det gjør også noe med deg. På en annen måte, men minst like dypt.

Jeg jobbet med å etablere flyktningleirer, å skape et minimum av trygghet for mennesker som hadde mistet alt. Jeg sto i presset mot bosniakene, så frykten i øynene deres, hørte historiene de bar med seg. Denne gangen kunne jeg ikke skyte tilbake. Jeg kunne ikke «forsvare» noen med makt. Jeg kunne bare stå der – med tomme hender – og prøve å lappe på konsekvensene av andres vold.

Det er en annen type dødsangst. Mindre plutselig, mer seig. Du vet at faren er der hele tiden, men du har ingenting å møte den med. Du går med spenningen i kroppen dag etter dag. Den legger seg som et stille bakteppe, også når du etterpå går gjennom en norsk matbutikk, sitter på et foreldremøte eller står langs sidelinjen på en fotballbane.

Krigen blir med hjem, men ingen ser den.

Den sitter i kroppen når jeg hører rakettlyder på TV fra Ukraina, og jeg samtidig hører barnelatter utenfor vinduet. Den er med meg når jeg ser norske politikere snakke rolig om «risikobilder» og «scenarier», mens jeg vet hvordan det kjennes når risikoen ikke lenger er et bilde, men lyden av et skudd som er så nært at du ikke vet om du rekker å høre det neste.

Begge erfaringene peker i samme retning:

Det finnes situasjoner der regler ikke beskytter deg.

Det finnes øyeblikk der det eneste som holder linjen, er viljen og evnen til å forsvare – med våpen, om det må til, eller med tomme hender når alt annet er tatt fra deg. Og det finnes minner som aldri blir borte igjen, uansett hvor mange år som går, uansett hvor fredelig og pen 17. mai blir.

Det er den erfaringen jeg bærer med meg når jeg ser på Ukraina.

Derfor treffer krigen i Ukraina annerledes enn mange andre konflikter vi har sett på avstand. Kanskje fordi den er så nær. Kanskje fordi den river bort en illusjon vi i Europa – og i Norge – har levd godt med altfor lenge.

Vi har trodd at fred er normalen. At systemer, avtaler og regler bærer oss. At folkeretten i seg selv har en kraft som stopper det som ikke burde skje. At NATO, EU eller «noen andre» til syvende og sist vil stille opp og ordne opp.

Det er en vakker tanke. Men det er også en naiv tanke.

For regler virker bare når noen er villige til å håndheve dem. Når ingen er villige til å stå bak dem med reell makt og risiko, er de ikke mer enn høflige formuleringer.

Mens vi diskuterer kongehus, trenerkamper og gruppespill, kjemper Ukraina for livet. De vet hvordan dødsangst kjennes, ikke i teorien, men i kroppen. Og nettopp derfor vet de også hva som må til for å overleve.

Vi liker å si at vi må støtte Ukraina. Det er riktig. Men kanskje er det ikke hele sannheten.

Kanskje er det mer presist å si at vi trenger Ukraina.

Vi trenger deres erfaring. Deres alvor. Deres fravær av illusjoner. De minner oss om noe vi har gjort vårt beste for å glemme: at frihet ikke er en naturtilstand, men noe som må forsvares – igjen og igjen.

I Norge snakker vi om forsvar i termer av struktur, investeringer og prosesser. Vi planlegger, utreder og optimaliserer. Vi diskuterer hvor mange kampfly vi skal ha, hvor brigadene skal ligge, hva allierte kan bidra med, hvordan vi skal organisere oss mer effektivt.

Alt dette er viktig. Men det kan også bli en måte å snakke oss bort fra det ubehagelige spørsmålet:

Hva gjør vi den dagen reglene ikke gjelder?

Hva gjør vi når noen bevisst og systematisk bryter dem – og er villige til å ta kostnaden?

Den testen har vi ikke vært i på generasjoner. Og i mellomtiden har vi bygget ned mye av det som før ga oss en bred forsvarsvilje og beredskap i befolkningen. Vi har profesjonalisert, spesialisert og effektivisert. Det har sine fordeler. Men vi har samtidig gjort forsvar til noe «noen andre» driver med.

Jeg tror det er farlig.

Et samfunn som vil være fritt, må også være villig til å forsvare seg. Ikke bare med penger og teknologi, men med mennesker. Med egne borgere.

Derfor mener jeg verneplikt ikke er et nostalgisk ord fra en annen tid, men en helt nødvendig del av et moderne demokrati. Ikke som et langt liv i uniform, men som en tydelig beskjed: Alle må med. Ingen kan lene seg helt tilbake og tro at andre alltid skal ta risikoen for dem.

Verneplikt handler ikke bare om militær kapasitet. Det handler om eierskap. Om at unge kvinner og menn kjenner på kroppen at forsvar ikke er et fjernt prosjekt, men noe de selv er en del av. Det gir en annen type alvor bak ordene om fred og sikkerhet.

Ukraina har ikke valgt denne lærdommen. Den er tvunget på dem. Men de lever den – hver dag.

Vi har fortsatt et valg.

Jeg har stått med våpen i hånden og visst at det sto mellom meg og den andre. Jeg har stått uten våpen og kjent på maktesløsheten i møte med overmakten. Jeg har levd et helt liv med ekkoet av kruttrøyk, skudd, sporlys og mørke i kroppen – midt i det fredelige Norge. Og så hører jeg oss snakke om forsvar som om det først og fremst er et spørsmål om system og styring.

Det er derfor jeg også blir urolig når vi feirer 17. mai, diskuterer Kongehuset og lar oss oppsluke av fotball, uten å snakke om det som ligger under.

Ja, 17. mai er barnas dag. Det skal den være.
Men barnas dag forutsetter at noen er villige til å ta et ansvar som ikke kan delegeres bort, verken til regler, systemer eller allierte.

Ukraina står midt i det ansvaret nå. Vi andre ser på – og håper at våre regler skal være nok den dagen det virkelig gjelder.

Det kan hende vi tar feil.

Og kanskje er det nettopp derfor vi trenger Ukraina mer enn Ukraina trenger oss: fordi de tvinger oss til å våkne fra vår egen, behagelige drøm om at verden styres av regler, og ikke av mennesker – med vilje, mot og våpenmakt når alt annet har sviktet.