Dag og Tid
Rørleggeren dukket opp som kloakkrenser i ukeavisen jeg abonnerer på (faksimile bilde over), Dag og Tid.
Her får Ken André Ottesen stor spalteplass som en mann som vil rense kloakken i norsk debatt. Interessant, tenkte jeg. Men jo lenger jeg leste, desto mer vaklende ble hele hans moralske prosjekt. Han har selv bygget karrieren sin på å kuratere det ufiltrerte. Mannen bak «BAdesken» ble en nasjonal figur nettopp fordi han fant underholdningsverdi i det upolerte, det rurale og det utilslørte Norge. Nå trer han frem som den offentlige samtalens renovasjonsarbeider og krever en «digital folkeskikkdugnad». Overgangen fra å le av folket til å oppdra det er kortere enn man skulle tro.
Et Facebook innlegg
Og det er verdt å dvele ved hvordan denne rørleggeren fikk oppdraget. Det hele startet med et Facebook-innlegg. Ottesen våknet en morgen, leste kommentarfelt etter NRK Debatten, ble opprørt, og grep telefonen mens han fortsatt lå i sengen. «JEG ER SÅ LEI!» skrev han til sine mange tusen følgere. I løpet av de neste dagene hadde han innlegg på NRK Ytring, ble intervjuet i Aftenposten, sitert i Nationen, og fikk altså et fleresiders portrettintervju i Dag og Tid. Digitaliseringsminister Karianne Tung fra Arbeiderpartiet leste innlegget og uttrykte sjokk. Maskineriet var i gang. En mann med en enorm plattform i sosiale medier brukte den samme plattformen til å advare mot plattformens ødeleggende kraft, og ble belønnet med spaltemeter i alle de mediene som allerede deler hans virkelighetsoppfatning. At ingen i denne rundgangen stoppet opp og merket ironien, sier en del om tilstanden i den norske medieverdenen.
Toten
Ottesen kommer fra Toten og har sin bakgrunn fra Oppland Arbeiderblad, deretter Bergensavisen og VG. Det er en karrierevei som plasserer ham trygt innenfor det norske medieetablissementets innerste sirkel. Når han nå retter pekefingeren mot «de 30 000» som angivelig utgjør kjernen av dem som undergraver systemet i sosiale medier, gjør han det fra en posisjon som vanskelig kan kalles uavhengig. Tallet er i seg selv avslørende. Det antyder en forestilling om at folkelig misnøye kan reduseres til en håndterbar klump, en slags digital underklasse med felles agenda og koordinert ondskap. Men hvem er disse menneskene? Er det den pensjonerte sykepleieren som er rasende over bemanningskrisen? Er det håndverkeren som ser at kommunen hans forvitrer mens politikerne snakker om det grønne skiftet? Å samle dem alle under ett begrep og én diagnose er ikke analyse. Det er avfeielse.
Kloakken
Når Ottesen i intervjuet sammenligner medborgeres ytringer med kloakk som må skilles fra «det livgivende vannet», gjør han seg skyldig i den samme retoriske brutaliteten han hevder å bekjempe. Han fordømmer kvasse ord bak tastaturet, men benytter selv landets mest privilegerte plattformer til å dehumanisere titusener. Forskjellen er at hans generaliseringer får nikk og anerkjennende latter fra journalisten. Kloakkmetaforen er ikke tilfeldig; den plasserer kritikerne utenfor det menneskelige, i et register der man ikke behøver å lytte. Dag og Tid, som ellers holder seg med en viss intellektuell standard, lar bildet passere som «fornøyelig». Det forteller sitt om hvor dypt den retoriske blindsonen stikker.
Hvem har folkeskikk?
Hva er det egentlig folk søker mot i de kanalene Ottesen vil rense? Svaret handler sjelden om en blind fascinasjon for grov tale. Det handler om gjenkjennelse. Når de etablerte mediene konsekvent rammer inn folkelig frustrasjon som et problem med folkeskikken fremfor et symptom på politisk avmakt, oppstår et vakuum. Inn i det vakuumet strømmer stemmer som i det minste gir uttrykk for den virkeligheten mange kjenner på kroppen. At disse stemmene ikke alltid holder dannelsesnivået Ottesen foretrekker, endrer ikke deres berettigelse. Man mister ikke retten til politisk misnøye fordi man mangler en spalte i Aftenposten.
Her ligger det mest urovekkende ved Ottesens prosjekt. Hvis kravet er at all opposisjon mot de styrende må formuleres i elitens avmålte språk for å regnes som legitim, har man innført en form for retorisk sensur. Man trenger ikke forby ytringer når man kan definere dem ut av det akseptable. Og når definisjonsretten tilhører den samme klassen som sitter med makten, og den samme ministeren som umiddelbart omfavnet Ottesens budskap, er vi ikke lenger i nærheten av en åpen samtale. Vi er i nærheten av et system som beskytter seg selv ved å diskvalifisere sine kritikere på grunnlag av form fremfor innhold.
Lydighet
Det finnes en siste ironi som fortjener oppmerksomhet. Ottesen retter sitt skyts mot dem som kaller politikere for «løgnere». Men å kalle en politiker for løgner når vedkommende beviselig har løyet, er ikke hets. Det er en faktabasert karakteristikk. At det oppleves som ubehagelig for makten, gjør det ikke til et demokratisk problem. Politikk har aldri vært en øvelse i gjensidig beundring. Når Ottesen likevel insisterer på at slik tale er systemtruende, avslører han at prosjektet hans ikke handler om folkeskikk i det hele tatt. Det handler om lydighet.
Soliditeten i det norske demokratiet bør ikke måles etter hvor flinke vi er til å tvinge frem en strømlinjeformet enighet, men etter vår evne til å tåle friksjonen fra dem som ikke kjenner seg hjemme i de etablerte korridorene.
Spørsmålet vi bør stille er ikke hvordan vi temmer kommentarfeltene.
Spørsmålet er hvem som egentlig undergraver tilliten i samfunnet: Er det mannen som i avmakt taster i sinne fra kjøkkenbordet, eller er det maktmennesket som bruker sin privilegerte posisjon til å definere sine egne medborgere ut av det gode selskap?
Følelser, fotball og fornuft 
Recent Comments