Jeg leser noen sider hver morgen. Ikke fordi jeg er flink, men fordi dagen trenger et anker før støyen setter inn. Det er 23 minutter på båten til jobben, og i den tiden tilhører jeg meg selv. For tiden er det Andrés Stoopendaals Dunning-Kruger-effekten som ligger i sekken, og en morgen denne uken stoppet jeg opp ved syv ord jeg ikke hadde lest før. Sju ord som satte i gang noe jeg ikke helt visste jeg hadde i meg: The Child is father of the Man — barnet er mannens far. William Wordsworth skrev dem i 1802. De traff meg i 2026 som om de var skrevet til denne uken spesifikt.

For vi har startet prosessen med å selge barndomshjemmet. Vi er fem søsken, og huset vi vokste opp i skal en dag ut av slekten og inn i noen andres liv. Det er den slags ting man vet kommer lenge før det skjer, og likevel er man aldri helt klar.
Noe i meg som jeg ikke rår over helt reagerer på det — ikke med sorg egentlig, men med en merkelig tyngde, som om gulvet beveger seg litt.

Og så disse syv ordene.

Wordsworth skrev dem i et lite dikt om en regnbue, My Heart Leaps Up. Hjertet gjør et sprang når han ser den, slik det alltid har gjort, helt siden han var barn. Og han ber om at det alltid må forbli slik — ellers vil han heller dø. Det er sterke ord for en regnbue. Men han snakker ikke egentlig om regnbuen. Han snakker om evnen til å bli beveget, og hva som skjer med et menneske som mister den evnen.

Linjen som stoppet meg, er et paradoks bare ved første blikk. Vi forventer at foreldre former barn, at fortiden gir liv til fremtiden. Wordsworth snur dette og sier: nei. Barnet er ikke et forspill. Barnet er normen. Den voksne måles mot det barnet en gang var — mot undringen, mottakeligheten, den rene gleden over en regnbue som ikke trenger å bety noe annet enn det den er. Det modneste vi kan gjøre som voksne, er å ta vare på det i oss som aldri ble voksent.

Jeg tenker på huset. På rommet jeg sov i, lukten av kjelleren om vinteren, trappen vi løp ned julmorgen. Alt dette er ikke bare minner — det er materiale. Det er noe av det barnet som en dag ble meg, og som jeg bærer med meg uten å alltid vite det. Å selge huset er ikke å miste barndommen. Men det er å erkjenne at den nå bare lever ett sted: inni oss fem søsknene.

Kanskje det er derfor Wordsworths setning treffer så hardt akkurat nå. Den sier ikke at barndommen er over. Den sier at barndommen er grunnmuren.

 Og grunnmurer trenger ikke være synlige for å bære.

Referanser og lenker

My Heart Leaps Up — fulltekst (poets.org) Ode: Intimations of Immortality — Wordsworths store søsterdikt (poetryfoundation.org) My Heart Leaps Up — Wikipedia
Andrés Stoopendaal: Dunning-Kruger-effekten