Kan forfallet stoppes og noe annet gjenoppstå? Jeg spør med et foto fra et sliten hus på Værøy

Robert Mueller gikk ut av tiden natt til fredag 20. mars. Han ble 81 år gammel, en mann av den gamle skolen som bar sin integritet som et umerkelig, men urokkelig anker. For en norsk leser er han kanskje best kjent som den ubestikkelige juristen, men hans virke strakte seg over tiår med tjeneste som i dag virker nesten fremmed.

Som offiser i marineinfanteriet i Vietnam ble han dekorert for tapperhet, en erfaring han bar med seg i stillhet inn i rettssalene. Som direktør for FBI tiltrådte han bare én uke før terrorangrepene 11. september 2001. Han ledet byrået gjennom dets mørkeste og mest krevende time, og han gjorde det med en profesjonalitet som vant respekt på begge sider av det politiske midtskillet. Han var embetsmannen som tjente under skiftende ledere med samme selvfølgelige lojalitet til institusjonen og loven.

Han representerte en tidsepoke der tjeneste for fellesskapet sto over personlig vinning. Han forsto at en manns ære ikke ligger i hva han sier om seg selv, men i hva han gjør når ingen ser på. Da han døde, sluknet et av de siste fyrtårnene for en form for anstendighet som i dag føles truet.

Mens hans familie satt i den særskilte tausheten som følger et nylig tap, kom reaksjonen fra landets høyeste hold: «Bra!»

Én enkelt stavelse, slynget ut som en tilfreds bemerkning over at en motstemme har stilnet. Det er det ordet en mann tyr til når han aldri har følt tyngden av et ansvar som er større enn ham selv. Det forteller oss alt om hvor vi er på vei når kynismen ikke lenger er et unntak, men har blitt selve været.

Dette handler ikke lenger bare om ett land eller én leder. Det handler om et moralsk sentrum som gir etter, bit for bit, helt til det ufattelige blir til hverdagslig støy. Og mens jeg skriver dette, vandrer tankene naturlig hjem til Norge.

Vi har lenge luntet etter i troen på at vi er immune. Vi har solt oss i glansen av å være «verdens minst korrupte land», en merkelapp vi har brukt som et skjold mot kritikk og som en sovepute for egen moral. Men dette forfallet kom ikke over natten, og det er ikke noe som plutselig har oppstått med nye politiske strømninger fra vest. Det har bygget seg opp over tiår, som en stille erosjon av karakter og kultur.

Vi ser det i en lang rekke av saker her hjemme, der maktens privilegier har blitt viktigere enn maktens ansvar. Det er en kultur der snarveier, tåkelegging og personlig vinning gradvis har blitt akseptert som «spillets regler». Vi har sett ledere som én etter én fremstår som moralske vrak sammenlignet med det idealet en mann som Mueller representerte. Der han sto som en klippe for rettsstaten og embetets nøytralitet, ser vi her hjemme en økende tendens til at lojalitet til maktens sirkler trumfer lojaliteten til selve samfunnsoppdraget.

Denne utviklingen har vokst frem i sprekkene av vår egen selvgodhet. Vi har lukket øynene fordi «dette ikke skjer her», og i den søvnen har vi latt maktens korrumperende natur få fotfeste. Tåkeleggingen har blitt en del av det politiske håndverket, og vi har latt det skje fordi det har vært mest behagelig å tro på glansbildet av oss selv.

Robert Mueller representerte historien om at anstendighet var skrevet inn i selve veggene. Nå er han borte. Tilbake står støyen og de som feirer at en brysom integritet har forlatt rommet.

Det er på tide å slutte å snakke om hvor flinke vi er, og heller begynne å lete etter den solide følelsen av treverk og ekte anstendighet – før tåken legger seg for godt over våre egne institusjoner. For når historien om vår tid skal skrives, vil de mest smertefulle kapitlene handle om alt det vi mistet mens vi trodde vi fremdeles var de beste i verden.

Robert Mueller offisielt foto fra FBI