• Norge elsker likestilling. Bare ikke for menn!
  En mann må våge å si meningen sin. Påpeke urett. Si at nå har det gått for langt. Ikke be om unnskyldning på forhånd, ikke pakke det inn i så mange forbehold at budskapet drukner. Bare si det. Det er ikke aggresjon. Det er ryggrad.

Og en mann bør ikke løpe etter kvinnene og forsøke å gjøre som de gjør. Ikke fordi kvinner tar feil, men fordi vi blir dårlige kopier om vi gir slipp på det som faktisk er vårt. Kvinner er flinke på sitt. Menn er flinke på sitt. Det å late som om disse tingene er identiske er ikke likestilling. Det er et tap for begge parter. Menn trenger ikke bli noe annet enn det de er for å fortjene en plass i dette samfunnet. De trenger å kjenne rollen sin, ikke som et hinder for andre, men som et bidrag.

Dette sier jeg fordi det koster oss noe at vi ikke sier det. Ikke bare symbolsk. Konkret og målbart.

I 2024 tok 739 mennesker livet sitt i Norge, det høyeste antallet registrert noe år. Nesten tre av fire var menn. Det burde ha rystet et land. Det ble en fotnote. Og det sier noe om hvor vi er, og hvem vi mener det er verdt å se.

Systemet som ikke når frem

Lege Mozzie Marvati har skrevet et innlegg som fortjener å leses. Han skriver fra innsiden av fastlegesystemet, og det han beskriver er ikke abstrakt. Det er menn som kommer sent, hvis de kommer i det hele tatt. Menn som ikke har et språk for det som skjer i dem. Og så dette: 80 prosent av mennene som tok livet sitt hadde vært hos fastlegen det siste året. 35 prosent måneden før. Systemet hadde kontakt med dem. Det nådde dem ikke.

Av Norges 356 kommuner har fire et tilbud som spesifikt retter seg mot menn med psykiske problemer. Fire kommuner. Det er ikke en tilfeldighet. Det er et valg vi har tatt, stille og over lang tid, om hvem som fortjener målrettede ressurser.

Det starter ikke i voksen alder. I skolen ligger gutter systematisk bak jenter. Sytti prosent av dem som mottar spesialundervisning er gutter. SSB fremskriver at i 2040 vil 87 prosent av unge kvinner ha høyere utdanning, mot 61 prosent av unge menn. I år 2000 var det ingen forskjell. Vi bygger et gap på 26 prosentpoeng fra ingenting på fire tiår. Camilla Stoltenberg, som ledet utvalget om kjønnsforskjeller i skolen, sa det rett ut: vi har skapt nye urettferdige kjønnsforskjeller før vi har rukket å kvitte oss med de gamle.

Arenaene som forsvant

Men tallene forteller ikke alt. Det er noe annet som også mangler, og det er vanskeligere å måle.

Menn trenger arenaer. Ikke som et kulturpolitisk krav, men helt konkret: steder der det er lov å bruke kroppen, ta plass, bære ansvar for noe større enn seg selv og kjenne at det betyr noe. Steder der man lærer å sette ord på tunge ting, ikke i et seminar med fasilitator og refleksjonsark, men i praksis, i møte med motstand og andre menn. Idrett. Friluftsliv. Håndverk. Forpliktende fellesskap av noe slag. Disse arenaene har alltid gitt menn et rom der de kunne forme seg selv. De er ikke borte, men de er svekket. Og altfor få kjemper for dem.

En mann som ikke har slike arenaer, ender lett ett av to steder. Han trekker seg unna, lar andre sette dagsordenen og kommenterer fra sidelinjen. Eller han blir sint, finner fellesskap i bitterhet og enkle forklaringer. Louis Theroux’ dokumentar om manosfæren viser oss den siste varianten. Sinnet. Fiendebildene. De som selger identitet til gutter som føler seg oversett. De vokser ikke frem av ingenting. De vokser frem av et fravær, og det fraværet har vi vært med på å lage.

Det finnes menn som har lært at mannlighet er farlig, at det å ta plass er overgrep, at det å mene noe bestemt er autoritært. De har internalisert et bilde av seg selv som et problem som må temmes. Det er ikke frigjøring. Det er en annen form for fangenskap. Og det gagner ingen, minst av alt dem selv.

Ordskiftet vi har fått

For noen dager siden publiserte Klassekampen en artikkel om unge menn. Utgangspunktet var en spørreundersøkelse fra land med helt andre forutsetninger enn Norge. Artikkelen fikk overskriften „1 av 3 unge menn vil bestemme hjemme‟, illustrert med bilder av norske 17-18-åringer som, da de faktisk ble spurt, ikke mente noe slikt. Statistikken tilhørte Indonesia. Ansiktene tilhørte norske gutter på videregående.

Det er ikke journalistikk. Det er å henge holdninger på unge mennesker som ikke har dem. En ung gutt som møter denne offentligheten lærer fort at han er et problem som skal forklares, ikke et menneske som skal ivaretas. Og den lærdommen setter seg.

Sylo Taraku, som satt i Mannsutvalget, har sagt det direkte: det er ikke mennene som har forlatt venstresiden, men venstresiden som har forlatt mennene. Mannsutvalget ble oppnevnt av en Ap-statsråd og ledet av en fagforeningsmann fra Fellesforbundet. De var tydelige: større oppmerksomhet om gutter og menns utfordringer vil styrke likestillingspolitikken, ikke svekke den. Det hjelper lite når ingen lytter.

Løftene som uteble

I november 2024 lovet kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery en stortingsmelding om gutter og menns likestillingsutfordringer. Det ble gjentatt i desember, og igjen i den likestillingspolitiske redegjørelsen til Stortinget i april 2025. Vi skriver mars 2026. Meldingen har ikke kommet. Ingen friske midler er bevilget. Intet mannshelseutvalg er nedsatt, til tross for at vi har hatt tre slike for kvinner. Reform-leder Are Saastad kalte statsbudsjettet kjempeskuffende og spurte om unnlatelsen skyldes feighet.

Det er et hardt ord. Men det er ikke et urimelig spørsmål. For menn trenger ikke bare tiltak. De trenger å kjenne at noen faktisk mener det. Det å bli møtt med løfter som ikke innfris er ikke nøytralt.

Det er en beskjed om hvem som teller.

Det finnes et valg

Mot er smittsomt. Feighet er det også. En mann som velger å stå opp, si fra og ta ansvar viser noe til mennene rundt seg. Ikke som et program eller en ideologi, men som et eksempel. Det er slik kulturer faktisk endrer seg, ikke gjennom stortingsmeldinger som uteblir, men gjennom mennesker som holder.

De som tar livet sitt, forsvinner ikke fra statistikken. De som faller ut av skolen forsvinner ikke fra samfunnet. De dukker opp igjen, i tall vi sier vi er bekymret for, i miljøer vi sier vi ikke forstår, i sinne vi sier kom ut av ingenting. Et samfunn som ikke klarer å fange opp sine gutter vil heller ikke klare å beskytte sin fremtid.

Men menn kan ikke sitte og vente på at noen andre fikser det. Det finnes et valg her. Og det valget begynner med å tørre å si det høyt.

Kilder

Mozzie Marvati, innlegg om menns psykiske helse: Facebook-innlegg

SSB, utdanningsfremskrivinger: ssb.no/utdanning

Folkehelseinstituttet, selvmordsstatistikk: fhi.no/selvmord

NOU 2024:4, Mannsutvalget: regjeringen.no/nou-2024-4

Reform, ressurssenter for menn: reform.no