Når rollene snus: Hvem overvåker hvem i Norge nå?

I et fritt samfunn er det borgerne som overvåker myndighetene, for å sikre at makten ikke misbrukes. I et totalitært samfunn er det myndighetene som overvåker borgerne, for å sikre at folket ikke trår feil.

Når jeg ser på utviklingen i Norge i dag, må jeg stille spørsmålet: Hvilken retning beveger vi oss egentlig i?

Jeg har kjent på et ubehag den siste tiden. Det er en snikende følelse, som når temperaturen i et rom stiger så gradvis at du først merker det når det er blitt uutholdelig.

Vi lever i «verdens beste land», sies det. Vi har høy tillit. Men tillit er en valuta som går begge veier. Og akkurat nå opplever jeg at staten og finansnæringen er i ferd med å trekke tilbake sin tillit til oss borgere.

Premisset ser ut til å ha blitt: Alle er mulige kriminelle – inntil det motsatte er bevist, digitalt. Jeg ser på meg selv som et selvutnevnt renessansemenneske som nekter å godta at alt skal reduseres til data.

Stoltenbergs nye regime

Det som fikk begeret til å renne over for meg, var nyheten om at regjeringens utvalg, ledet av Jens Stoltenberg, vurderer å avvikle 1000‑kroneseddelen, og samtidig senke grensen for kontantbetalinger til 10 000 kroner. Begrunnelsen er den samme gamle visa: kampen mot svart økonomi, hvitvasking og terrorfinansiering.​

Det høres tilforlatelig ut. Ingen vil ha kriminalitet. Men la oss se på hva dette faktisk betyr i praksis. Norge er allerede et av landene i verden med aller minst kontantbruk. Norges Bank anslår at bare rundt 2 prosent av betalingene våre skjer med fysiske penger. Vi er nesten heldigitale.​

Likevel er ikke dette nok. De siste lukene skal tettes. Spørsmålet er: Hvorfor?

Det digitale fengselet

Når kontanter forsvinner, forsvinner også den siste muligheten du har til å foreta en transaksjon uten at den logges, lagres og analyseres.

Hver gang du drar kortet, Vippser eller bruker en kundeklubb‑app, legger du igjen et digitalt brødsmulespor. Bankene vet hva du bruker penger på, hvor du er, og når du er der. Gjennom EU‑regelverk og norske hvitvaskingslover er bankene pålagt å overvåke denne atferden og rapportere avvik.​

De kaller det «kundekontroll». Jeg kaller det sanntidsovervåking.

Vi har beveget oss inn i en virkelighet der banken ringer deg for å spørre hvorfor du tok ut penger, eller hvor pengene du fikk av din bestemor kommer fra. De «må» gjøre det, sier de. Staten krever det.

Resultatet er en maktforskyvning av enorme dimensjoner. Finansinstitusjoner og myndigheter sitter på en totaloversikt over livet ditt som ville fått fortidens etterretningstjenester til å sikle.​

Hvor er personvernet?

Standardargumentet er: «Har du ikke noe å skjule, har du ikke noe å frykte.»

Det er en av vår tids farligste løgner. Privatliv handler ikke om å skjule kriminelle handlinger. Det handler om retten til å ha en del av livet som er bare ditt. Om retten til å kjøpe en gave til en elsker, støtte en politisk organisasjon, eller kjøpe en flaske vin – uten at det havner i en database som senere kan kobles mot forsikring, kredittscore eller risikoprofiler.

I et demokrati skal retten til anonymitet veie tungt. Uten muligheten til å handle anonymt, mister vi en grunnleggende del av vår frihet. Hvis staten kan rekonstruere nesten hele livet ditt gjennom transaksjonsdata, er maktbalansen brutt.​

De som faller utenfor

Det er også et sosialt aspekt her som provoserer meg. I iveren etter å digitalisere alt, kjører vi over de sårbare.

Hva med den eldre damen som ikke mestrer smarttelefon? Hva med han som ikke får BankID? Hva med dem som av ulike grunner trenger å leve litt under radaren for å føle seg trygge?

Det norske samfunnet har vært bygget på at vi skal ta vare på hverandre. Nå ser det ut til at vi bygger et samfunn for de vellykkede, de teknologisk kompetente og de som lever helt A4‑liv uten avvik.

«Typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland. Men er det typisk norsk å mistenkeliggjøre hver eneste borger? Er det typisk norsk å kreve nesten total innsikt i menneskers liv for at de skal få lov til å delta fullt ut i samfunnet?

Vi må våge å stille spørsmålene

Dette er ikke et forsvar for kriminalitet. Det er et forsvar for frihet.

Vi står ved et veiskille. Hvis vi fjerner 1000‑lappen og gjør kontanter praktisk ubrukelige, krysser vi en grense det blir svært vanskelig å gå tilbake over. Da har vi i praksis gitt fra oss nøkkelen til vårt eget privatliv til banker og myndigheter.​

Derfor må vi tørre å stille de ubehagelige spørsmålene:

• Hvor mye overvåking skal et fritt menneske akseptere i bytte mot litt mer bekvemmelighet?
• Skal kontanter bevares som en demokratisk nødbrems mot digital maktkonsentrasjon, selv om få bruker dem til daglig?​
• Og viktigst: Hvem skal ha plikt til å tåle innsyn? Er det borgerne som skal være gjennomsiktige for staten – eller staten som skal være gjennomsiktig for borgerne?

For meg er svaret gitt i et demokrati. Spørsmålet er om norske myndigheter husker det.