Om Tojedebatten, nyttårstalene – og hvorfor president Alexander Stubb i Finland treffer bedre enn
Jonas Gahr Støre når det gjelder å forberede et lite land på en urolig verden

Det er blitt vanskelig å si noe enkelt i Norge:
At vi er et lite land.
At verden er blitt farligere.
At interesser finnes – også for oss.

For i det øyeblikket slike bekymringer ytres, trer et kjent mønster frem. Vi lytter ikke først til argumentet, men til hvem som fremfører det. Vi vurderer ikke analysen, men motivet. Realisme gjøres til ideologi. Bekymring gjøres til mistenkeliggjøring.

Slik har Tojedebatten utviklet seg. Ikke som en samtale om Norges plass i verden, men som et uttrykk for noe dypere: en norsk uvilje mot å erkjenne makt.

Realisme er ikke å støtte isolasjonisme

Å være realist om Norges situasjon er ikke det samme som å være isolasjonist
Det er ganske enkelt å erkjenne tre forhold:

1. Norge er et lite land
2. Vi er ekstremt rike, men strategisk sårbare
3. Verdensordenen er i rask endring

Dette er ikke holdninger. Det er rammebetingelser.

Problemet i Norge er ikke at vi tenker for lite internasjonalt.
Problemet er at vi tenker internasjonalt uten å tenke makt.

Statsråd Eide – høylytt moralsk språk uten strategisk tyngde

Her må Espen Barth Eide plasseres der han faktisk hører hjemme i analysen.

Eide fremstår i norsk offentlighet som en tung utenrikspolitisk aktør. I realiteten er han en representant for småstatenes ytterkant: uten adgang til de rommene der makt faktisk utøves, men med et språk som gir inntrykk av global betydning.

Når dørene til reell innflytelse lukkes, gjenstår noen få arenaer:
– moralske appeller
– normativ posisjonering
– dialog med aktører som søker legitimitet, anerkjennelse eller som er Norges arena – økonomiske overføringer

Dette er ikke utenrikspolitisk styrke.
Det er kompensasjon.

Eides prosjekt hviler derfor ikke på makt, men på moral. Og moral trenger ryggdekning.

Ulfstein – jussen som premissleverandør

Det er her Geir Ulfstein får sin sentrale rolle. Ikke som tilfeldig ekspert, men som nødvendig støttehjul for en politikk som ellers ville stått langt mer åpent til debatt.

Ulfsteins livsverk har vært å løfte folkeretten fra verktøy til overbygning. Fra ramme til føring. Gjennom en konsekvent tro på at internasjonale normer må gå foran nasjonal politisk uenighet, har han bidratt til å gjøre politiske valg om til juridiske nødvendigheter.

Når mediene – VG, NRK og andre – henter inn Ulfstein som «ekspert», skjer det noe viktig:
Politikk presenteres som juss.
Uenighet reduseres til misforståelse.
Alternativer forsvinner.

Dette er ikke nøytralitet. Det er maktutøvelse i teknisk språkdrakt.

Tojedebatten som avsløring

Det er derfor Tojedebatten blir så betent. Ikke fordi den handler om én person, men fordi den peker på dette samspillet mellom politikk, juss og moral.

Når noen insisterer på å snakke om interesser, maktbalanse og småstatens begrensninger, oppleves det som et brudd. Ikke på anstendighet, men på konsensus.

Da må stemmen plasseres. Forklares. Avgrenses. For realisme er farlig i et system som lever av at retningen fremstilles som uunngåelig.

Finland – et annet småstatsvalg

Derfor er sammenligningen med Finland så talende. President Alexander Stubbs nyttårstale var ikke trøstende. Den var forberedende. Han snakket åpent om krig, om urettferdig fred, om nødvendige kompromisser. Han stilte krav til borgerne. Han løftet ambisjoner.

Finland tar mål av seg til å være en sikkerhetspolitisk og diplomatisk aktør i Europa – ikke gjennom moral, men gjennom realisme, investeringer og ansvar.

Jonas Gahr Støre gjorde det motsatte. Hans tale var innadvendt, beroligende, nesten terapeutisk. Staten skulle gi trygghet. Byråkratene skulle bære oss.

To små stater.
To helt ulike selvbilder.

Småstatens valg

Små land kan ikke velge bort verden.
Men de kan velge hvordan de møter den.

Med realisme – eller med moralsk selvbedrag.
Med ambisjon – eller med beroligelse.
Med borgere – eller med pasienter.

Norge har i økende grad valgt det siste. Og i dette valget spiller både Eide og Ulfstein sine roller: den ene som moralsk talerør uten makt, den andre som juridisk garantist for at dette ikke skal diskuteres for åpent.

Nødvendige spørsmål å stille

Å bekymre seg for Norge er ikke isolasjonisme. Det er ansvar.

Og kanskje er det nettopp derfor denne bekymringen provoserer:
Fordi den minner oss om at trygghet ikke kan outsources.
At juss ikke kan erstatte politikk.
At små land trenger klarere tenkning – ikke høyere moral.

Dette er ikke en kamp mot verden.
Det er et krav om å møte den med åpne øyne.

Referanser:
Støres nyttårstale 2026 – statsministeren vektlegger trygghet i en urolig verden, med fokus på fellesskap og demokrati.
https://www.vg.no/nyheter/i/0pnlvM/statsminister-jonas-gahr-stoere-i-nyttaarstale-maa-vaere-forberedt-paa-at-krig-kan-ramme-norge
Alexander Stubb – nyttårstale (Finland) Alexander Stubb: New Year’s Speech 1. januar 2026 – presidentens tale setter tre klare prioriteringer: peace, growth and caring, med fokus på internasjonal rolle og støtte til Ukraina. Presidentti
https://www.presidentti.fi/en/new-years-speech-by-president-of-the-republic-of-finland-alexander-stubb-on-1-january-2026/

“Eide har selv fremhevet FNs sentrale rolle i møte med globale utfordringer – et tydelig signal om at hans perspektiv er forankret i internasjonale organisasjoner, ikke i nasjonal realisme.”
Klare ord: https://www.conflingo.com/no/nyheter/2025-09-26/eide-understreker-fns-betydning-i-en-tid-med-globale-utfordringe
“Geir Ulfstein, professor emeritus i folkerett og tidligere leder av PluriCourts – Senter for forskning om internasjonale domstolers legitimitet, representerer et fagmiljø som i praksis løfter makt og beslutninger fra nasjonale rammer til overnasjonale normer.”
Les CV: https://www.jus.uio.no/ior/personer/vit/geiru/