Om posthyller som forsvant, gryter som husker – og det menneskelige som ikke lar seg digitalisere

Stillheten som ikke er tom

Så blir det stille.
Ikke bare i rommet, men i tempoet.

Julen har den effekten.
Den legger et lokk over støyen – over varslene, kravene og den konstante tilgjengeligheten.
For en kort stund blir det sosialt akseptabelt å være utilgjengelig. Å ikke svare. Å ikke levere.

Det er lyden av digitale postkasser som holder fred. Av møter som ikke blir kalt inn. Av systemer som, om ikke annet, lar oss være i fred et øyeblikk.

Gjennom 2025 har vi kranglet med strukturer. Med løsninger som var ment å gjøre livet enklere, men som ofte har gjort avstanden mellom mennesker større. Vi har savnet det håndfaste, det langsomme, det som krevde at vi faktisk var til stede.

Julen stanser ikke utviklingen.
Men den minner oss om at det finnes en annen rytme.

Posthyllen og systemene

Vi har savnet den fysiske posthyllen. Det høres trivielt ut, men det var den ikke. Den tvang oss til å reise oss, gå bort til hverandre og se kollegaen i øynene. Den var et lavteknologisk møtested, forkledd som logistikk.

I 2025 har vi skrevet om arkitektur som imponerer, men ikke alltid rommer. Om glass og makt. Om bygg og systemer som fungerer utmerket på papiret, men som gjør mennesker små i praksis.

Vi har sett hvordan konflikter tones ned, pakkes inn og gjøres tekniske. Hvordan ansvar fordeles så tynt at det til slutt forsvinner. Hvordan det strukturelle ofte får forrang fremfor det menneskelige.

Julen gir oss ikke svarene.
Men den gir oss et pusterom til å stille spørsmålene.

Det som ikke lar seg overføre

For noen uker siden skrev jeg om en tagine fra Tanger. En enkel leirgryte, pakket i avispapir, som luktet av støv, appelsin og historie. Den var ikke effektiv. Den var ikke optimal. Den var ladet.

Julen er full av slike erfaringer. Smaker. Lukter. Berøringer.

Det spiller liten rolle om det er ribbe, pinnekjøtt eller fisk. Det som betyr noe, er at dette er mat som tar tid. Mat som krever nærvær. Du kan ikke sende lukten av kål eller stek gjennom Teams. Du kan ikke effektivisere sprø svor. Du kan ikke digitalisere stillheten som oppstår rundt et bord når alle er mette og ingen har hastverk.

Covid-årene gjorde dette ubehagelig tydelig. Det var ikke det samme å ta en fredagspils på skjerm. Latteren ble flatere. Samtalene kortere. Fellesskapet mer skjørt.

Det digitale kan formidle informasjon.
Men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt.

Julen minner oss på det kroppen allerede vet: Det menneskelige er sanselig. Og dermed uerstattelig.

Å holde et liv

2025 har også vært et år der ensomheten har ligget tett på. Vi har skrevet og snakket om «Ensomhetens århundre». Om alt vi kunne gjort, men lot være. Om unnlatelsessynder som ikke gir overskrifter, men som setter seg i mennesker.

Den danske filosofen K.E. Løgstrup formulerte det med en enkelhet som fortsatt forplikter:
«Du har din nestes liv i din hånd.»

Julen gjør dette synlig. Den minner oss om at små handlinger aldri er små. En invitasjon. En telefon. En stol trukket litt nærmere bordet.

Til vanlig har vi det travelt med våre 4000 uker. Vi skynder oss forbi hverandre, også når vi mener vel. Julen gir oss et rom der det er forventet at vi stopper opp. Ikke for å være flinke. Ikke for å være moderne. Men for å være til stede.

Den indre 85-åringen

I løpet av året har jeg skrevet om å finne sin indre 85-åring. Om å våge å bruke erfaring som kompass. Om å gi litt mer blaffen i hva som er «in», og litt større respekt for det som varer.

Julen belønner nettopp dette. Den gir verdi til det gjentagende. Til tradisjonen. I en verden som stadig ber oss være fleksible, mobile og omstillingsdyktige, er det en stille radikal handling å stå litt stødigere.

Å si:
Her hører jeg til.
Dette er mine folk.
Dette er mine smaker.

Hent frem noe av alvorstyngden fra Bjartmar Gjerde-generasjonen – de som forsto maktens vesen, men også visste at samfunn først og fremst bæres av mennesker som møtes.

Etterklang

Glassmonstrene forsvinner ikke. Systemene gjør ingen helomvending. Effektiviteten vender alltid tilbake.

Men julen gir oss et referansepunkt. En erfaring av hvordan det er når tempoet slipper taket. Når samtaler får vare. Når kreativitet oppstår i møtet mellom mennesker – ikke i verktøyene mellom dem.

Dette er min måte å samle trådene fra 2025 på. Et år preget av strukturer, konflikter og systemer, men også av en stadig tydeligere erkjennelse av hva som ikke kan digitaliseres.

Må vi ta med oss litt av dette videre.
Må vi holde hverandres liv litt mer varsomt.
Og må vi huske at menneskelig nærvær ikke er en funksjon, men en forutsetning.

Gledelig jul og godt nyttår!

Og la oss gå 2026 i møte med tanken om at det mest verifulle i livet ikke er hva vi har, men hvem vi har