Jeg lærte mer om makt, mot og verdens virkelige logikk av en gråsprengt Arbeiderparti-kjempe på et røykfullt kontor i Arbeidsdirektoratet enn i alle møterom og seminarer jeg har sittet i til sammen.​
Han het Bjartmar Gjerde.
Norges første oljeminister, senere sjef for Arbeidsdirektoratet.​

Jeg var ung, hans infosjef, han var allerede en legende – men han behandlet meg aldri som pynt eller funksjonær. Han behandlet meg som en del av et prosjekt: å bygge dette landet videre.

Takknemligheten ute i landet
Det som slo meg sterkest, var ikke posisjonen hans, men takknemligheten.
Ikke hans – men den jeg møtte ute i landet.
Jeg reiste sammen med ham.
Vi møtte folk på fabrikker, verksteder, i små lokalsamfunn der hjørnesteinsbedriften nettopp hadde fått pusterom.
Folk takket ikke staten for trygd.
De takket ikke «velferdsstaten» som abstrakt idé.
De takket for jobben.
For at ungene kunne bli boende.
For at bygda ikke skulle slukkes.

Det var en helt annen type politisk tyngdekraft enn den vi ser i dag.

Arbeid før alt
Gjerdes politikk handlet ikke om å formulere vakre mål, men om å skaffe folk arbeid.​
Det var brutalt enkelt:
Uten arbeid – ingen verdighet.
Uten verdighet – ingen bærekraftig velferdsstat.

Når vi reiste rundt, merket jeg at folk forsto dette intuitivt.
De trengte ikke lange utredninger for å se sammenhengen mellom oljeinntekter, industri, arbeid og framtid.​

Når analyse blir selvbekreftelse
Her om dagen så jeg Dagsnytt 18 (dax18) igjen.
Anders Romarheim satt i studio – «sikkerhetsekspert» – og forklarte verden for oss med den samme rolige, systematiske tryggheten vi har blitt vant til. Det er blitt et slags nasjonalt ritual:
Eksperter som legger en norsk forståelsesramme over en verden som for lengst har sluttet å spille etter våre regler.
Da kjente jeg det:
Dette er ikke lenger analyse.
Dette er selvbekreftelse.

Da Norge møtte De syv søstre
Da Norge fant oljen på 70-tallet, trodde mange at rikdommen ga oss en moralsk glorie.​
Gjerde ble sendt ut i krigen som oljeminister – rett inn til De syv søstre, verdens mektigste oljeselskaper.​

Der møtte han ikke resolusjoner og dialogseminarer.
Han møtte hardbarkede kapitalister som bare forsto to ting: makt og interesser.​
Hadde han møtt dem med dagens norske «dialog-linje», ville vi blitt spist levende.
Poenget var brutalt enkelt:
Vi fikk respekt fordi vi satt på ressurser og forsto spillet – ikke fordi vi hadde vakre verdier.​

Bildet med norsk realpolitikk sterkeste mann noengang Hakon Lie og Bjartmar Gjerde

Fra strateger til misjonærer
Det er derfor det skurrer når eksperter i studio forklarer verden med milde, korrekte formuleringer.
Det er ikke nødvendigvis Romarheims feil.
Han er et barn av en politisk kultur som har sluttet å produsere strateger og begynt å produsere misjonærer.
Vi sender ikke lenger folk ut i verden for å forstå den, men for å forkynne hvordan vi mener den burde være.
Det ser pent ut på papiret.
Men det gjør oss hjelpeløse når vi møter aktører som ikke bryr seg om våre moralske historier – bare våre ressurser.

Når vi demonstrerer mot fred
Det samme ser vi når Norge klarer å demonstrere mot en fredsprisvinner.
Årets pris gikk til en kvinne fra Venezuela som står i en politisk storm de fleste nordmenn ikke ville holdt ut et døgn i.​

Hun har ikke skapt harmoni.
Hun har ikke forsonet nasjonen.
Men hun har gjort noe langt sjeldnere:
Hun står.
Med personlig mot.
Med ryggrad.
Alene, når det trengs.
Det burde treffe oss.
I stedet går enkelte i tog mot henne – ikke fordi hun ikke vil fred, men fordi hun ikke passer inn i det norske bildet av at fred skal være rent, konfliktfritt og godkjent av konsensus.

Vi sier at vi elsker mangfold.
Men når et enkeltmenneske ikke passer inn i modellen vår, er det plutselig ikke mangfold lenger – det er bråk.

Trump som norsk blindsonetest
Den samme mangelen på realisme gjør oss blinde for det som skjer i USA.
Når norske eksperter snakker om Donald Trump, er det som om det viktigste er at han bryter med norsk folkeskikk.
Vi får høre:
«Han truer NATO.»
«Han er uhøflig.»
«Han liker ikke internasjonalt samarbeid.»
Alt dette kan være sant – men det er ikke analyse.
Det er klage.

For i USA er ikke Trump en feil i systemet.
Han er et symptom.
Han er svaret fra et land som er lei av å betale for Europas sikkerhet, lei av internasjonale forpliktelser og lei av at europeere moraliserer samtidig som vi forventer at amerikanerne tar regningen.​

Når han sier «America First», hører norske kommentatorer egoisme. Amerikanske velgere hører noe annet:
Hvorfor skal vi beskytte land som er rikere enn oss, men ikke vil beskytte seg selv?
Vi liker å tro at USA beskytter oss fordi vi deler «verdier».
Gjerdes generasjon visste bedre:
Stormakter beskytter små land når det er i deres interesse. Ikke ellers.​

Mangfold uten meningsrom
Det virkelig farlige er ikke at vi misforstår verden.
Det farlige er hva denne måten å tenke på gjør med oss selv.

Norge snakker varmt om mangfold.
Men når det gjelder meninger, har vi fått tynnslitte nerver.

For:
– Sier du at Trump har et poeng → du er mistenkelig.
– Er du kritisk til bistandens effekt → du er kald.
– Spør du om tempoet i det grønne skiftet → du er «fornekter».

Uenighet er ikke lenger ulike syn på løsninger.
Det er blitt et moralsk kart: de gode – og de andre.
Folks stillhet i lunsjrommet er ikke et tegn på enighet, men på frykt.
Gjerde stod midt i rødglødende uenighet på 70-tallet.
Men den gangen handlet uenighet om interesser, ikke om hvem som var et godt menneske.​
Den forskjellen er vi i ferd med å miste.

En nasjon som demonstrerer mot virkeligheten
Når kartet og terrenget ikke stemmer, er det livsfarlig å insistere på at terrenget tar feil.
Det gjelder i sikkerhetspolitikken.
Det gjelder i energipolitikken.
Det gjelder rundt kjøkkenbordet.
Bjartmar Gjerde lærte meg at politikk handler om å forme virkeligheten, ikke fordømme den.​
For å klare det, må vi tørre å ta av oss de norske brillene et øyeblikk.
Se verden slik den er.
Se USA slik det er.
Se fred slik den ofte faktisk er: skitten, konfliktfylt, båret frem av enkeltmennesker som tar støyten.

Fortsetter vi som nå, ender vi ikke som en fredsnasjon.
Vi ender som en nasjon som demonstrerer mot virkeligheten mens den passerer oss i full fart.