Uten røtter mister vi oss selv – og blir lette bytter

Å være norsk handler om mer enn pass og postnummer. Det handler om røtter, tro og tradisjoner – og motet til å stå i dem også når noen mener vi bør tone dem ned.
Uten en trygg majoritetskultur mister vi ikke bare høytidene våre, men også noe av oss selv.
Det kjennes ut som om det pågår en stille kamp i Norge i dag. Ikke den som handler om statsbudsjetter og politisk maktspill, men om noe dypere – troen, tradisjonene og følelsen av hvem vi egentlig er.

Når et land slutter å tro på sine egne røtter og sin egen kultur, mister vi ikke bare sanger og høytider. Vi mister noe av selve sjelen vår. Og akkurat nå er vi i ferd med å pådra oss en nasjonal diagnose: Tradisjonsblindhet. Vi tror at ved å fjerne alt som smaker av kristendom og historie, så skaper vi nøytralitet. Men vi skaper ikke nøytralitet; vi skaper et tomrom.

Et tre uten jord
For meg har det å være norsk aldri bare handlet om pass og adresse. Det handler om verdier, språk, høytider og den stille vissheten om at vi deler noe som går lenger tilbake enn oss selv. Men hvert år dukker de samme debattene opp. Det “årlige koret” stemmer i med krav om å fjerne skolegudstjenester og tone ned julesangene. I år har de fått et nytt byråkratisk våpen i den nye opplæringsloven, som forbyr “forkynnelse” så strengt at mange skoler velger minste motstands vei og kutter tradisjonene tvert.

Når jeg ser dette, kjenner jeg at vi står i et veiskille. Skal vi fortsette å viske ut det som binder oss sammen, i frykt for å støte noen?

Eller skal vi våge å stå støtt i det som faktisk gjør oss trygge?

For meg handler trygghet ikke om å skjule hvem vi er, men om å stå støtt i det som allerede bor i oss. Uten tro og tradisjon blir vi lette bytter – for ideologier, dogmer og fundamentalisme, både hjemme og utenfra. Et folk uten røtter er som et tre uten jord; det faller ved første vindkast.

Naturen hater vakuum
Det gjør oppriktig vondt å se hvordan noen nesten later som om det norske er noe man skal beklage. Vi har kommet dit at skolegudstjenester må pakkes inn i unnskyldninger og “livssynsnøytrale” alternativer, som om et besøk i kirken i desember skulle være noe farlig.

For mange barn er akkurat det øyeblikket – lyset i vinduene, orgelet som stemmer i, klassene som synger sammen – et av årets varmeste minner. Er det virkelig det vi vil ta fra dem? Hvis vi tømmer disse rommene for innhold, skaper vi et kulturelt vakuum.
Og naturen hater vakuum. Det vil fylles av noe annet. I møte med krefter som er skråsikre på sin egen tro og ideologi, vil en usikker og “tradisjonsblind” kultur alltid tape.

En trygg majoritet er best for alle Tro og tradisjon er ikke tvang. De er fellesskap. De fleste som kommer hit, ønsker å forstå Norge, forstå hvordan dette landet henger sammen. Hvordan skal de få det til, hvis vi samtidig gjemmer bort vår egen kultur?

Et gulv å stå på
En trygg majoritetskultur er ikke en mur mot andre, men et gulv å stå på. Den gir rom for mangfold nettopp fordi den står støtt. Folk som selv har en tro, respekterer som regel at andre også har det. Det som forvirrer, er et vertskap som skammer seg over sitt eget hus. Når grunnmuren smuldrer opp, blir alle mer utrygge – også minoritetene.

Kirken må våge å være kirke
Kirken i Norge er for mange mer enn teologi. Den er historie, musikk, arkitektur, språk og symboler – lag på lag av alt som har formet oss som samfunn. Selv den som ikke tror, kan finne ro i et rom som har samlet mennesker i generasjoner.

Derfor er det så trist når selv kirkens ledere av og til virker redde for sin egen skygge, og reduserer tusenårige tradisjoner til “kulturaktiviteter” for å slippe unna lovparagrafer. Vi trenger ikke en kirke som beklager at den finnes. Vi trenger rom som tør å være hellige i en tid der så mange leter etter mening og tilhørighet.

Kjærlighet, ikke frykt
Å beskytte tradisjonene våre handler for meg ikke om frykt, men om kjærlighet. Kjærlighet til landet, til historien vår, og til dem som kommer etter oss. Hvis vi gir slipp på det, står vi igjen med lite annet enn regler, skjemaer og tilfeldige trender. Det er ikke nok til å bygge et fellesskap som tåler motgang.

Vi lever i en tid der nesten alt kan diskuteres og problematiseres. Det er sunt at vi spør, tester og utfordrer. Men midt i all denne diskusjonen må vi passe på at vi ikke river løs de røttene som faktisk holder oss fast. Tradisjonene våre, troen og de kulturelle røttene er ikke støv fra en annen tid.
De er arven som bærer oss – også når vi selv er usikre.

Å verne om det norske er ikke det samme som å stenge andre ute. Det er å ta ansvar for det vi har fått, og gi det videre med åpne hender. Vi skal ta imot nye mennesker og nye impulser med varme, men vi må også tørre å stå i det som er vårt. Et samfunn uten egen identitet blir aldri et ordentlig hjem for noen.

Kanskje handler det til syvende og sist ikke om å bevare for enhver pris, men om å våge å bære videre. Med stolthet, og med et åpent sinn.

Når vi står støtt i det som er vårt, blir vi både sterkere, rausere og tryggere. Og midt i støyen fra alt som drar i oss, kan vi da kanskje igjen ane en roligere klang inni oss selv – den stille tryggheten i å vite hvem vi er.
Og Jens Bjørneboe sier det også så vakkert i “Natten”

Bjørneboe minner oss om at natten bærer mer enn mørke – den rommer tradisjon, tro og tilhørighet.
Når vi avvikler gamle skikker for ikke å støte noen, risikerer vi å miste det som binder oss sammen.
Diktet viser hvor dypt slike tradisjoner ligger i oss.