I går kveld feiret jeg, Monica, Aage og Nils den ultimate 76-årsdagen.
Ikke min egen, men legenden Tom Waits sin!
Vi markerte det på i Oslo sammen med Blow og musikalske gjester på John Dee på bursdagen hans!
For et herlig band !
Med vokalist Thom Hell, Minor Majority-frontmann Pål Angelskår, skuespiller Jan Gunnar Røise, soulsangerinne Jenny Ayunda skuespiller Lasse Kolsrud, trubadur Marte Vike Arnesen, skuespiller Mats Eldøen og folkemusikklaget Åretak spelelag. Det ble en heidundrende konsert, et kanonlag på scenen, og en verdig hyllest til en mann som virkelig vet hva utvikling betyr.

Når man står der i mørket med god musikk og gode venner, begynner tankene å vandre. Kanskje er det adventstiden, eller kanskje er det fordi jeg har bodd i denne byen lenge nok til å se lagene av tid – både hos artisten, byen og meg selv.

En reise i musikk (og rust)

Det som er så fascinerende med Tom Waits, er at han aldri har stått stille. Da jeg først ble kjent med ham, satt han ved pianoet. Han var nattens poet som sang sårt og vakkert i låter som «Martha» og «Ol’ 55». Det var lyden av sene kvelder, sigaretter og knuste hjerter på 70-tallet.

Men han ble ikke sittende der. Han reiste seg fra pianoet og tok oss med inn i en verden av skakke rytmer og råskap. Han ga oss «Rain Dogs» og «Jockey Full of Bourbon» – låter som høres ut som de er spilt på instrumenter funnet på et loppemarked i helvete, men som svinger noe voldsomt. Han gikk fra det polerte til det rustne, fra det trygge til det eksperimentelle. Han har turt å bli eldre, særere og tøffere.

Oslo: Fra gråbein til Barcode

Og mens Waits gikk fra ballader til bråk, skjedde det noe her hjemme også. Da jeg flyttet til Oslo i 1989, var byen en helt annen. Den var mørkere, litt mer lurvete, og sjøfronten var stengt inne av containere og motorveier. Jeg husker byen som litt mer «brun pub» og litt mindre «hvit marmor».

I dag? I dag bader vi i badstuer midt i fjorden. Vi har fått Barcode som en tanngard mot himmelen og et Operahus som inviterer oss til å gå på taket.
Oslo har gått gjennom en ekstrem forvandling. Noen vil si den har blitt polert, nesten ugjenkjennelig. Men rører du litt i gryta, under den blanke fasaden, finner du fortsatt den samme sjelen. Det samme pulserende livet.

Og så var det Asgeir da…

Midt i denne virvelvinden av endring står jeg. Da jeg ankom hovedstaden i 1989, var jeg en ung mann med store planer. Jeg likte å tenke på meg selv som progressiv, og jeg gikk alltid med runde solbriller. Always. Det var en del av uniformen.

Nå er jeg mer «rund» i kantene, men brillene? De har blitt progressive.

Det er en overgang jeg kan leve godt med. Spotify Wrapped mener riktignok at «lyttealderen» min er 85 år. Hehehe, hva betyr egentlig det, folkens? Er det straffen for å høre på gamle helter som Waits, eller kanskje litt for mange operaer? Jeg velger å tro at det betyr at jeg har utviklet en tidløs smak.

Utvikling eller avvikling?

Poenget mitt med denne lille reisen i tid er at ting forandrer seg. Men det viktigste er at det heldigvis, i stor grad, er opp til meg om det som skjer videre er utvikling eller avvikling.

• Asgeir har like lite tid til overs som før. 😊

• Asgeir hadde bedre kondis før, men det kommer seg!

• Og ikke minst: Asgeir har en arbeidsgiver som legger til rette for utvikling.

• Kortversjonen er at Asgeir er en happy man som er klok nok til å sette pris på det.

Asgeirs lille «Tom Waits-skole»

Hvis du lurer på hvorfor Spotify mener jeg er 85 år, eller bare trenger noe bra å høre på i adventstiden, her er mine tips for å komme i gang med jubilanten:

• For romantikeren: «Tom Traubert’s Blues» eller «Martha». Dette er Waits på sitt vakreste og såreste.

• For den tøffe: «Goin’ Out West» eller «Make It Rain». Her er det trøkk, gitarer og den berømte grove stemmen.

• For deg som liker det rart og rytmisk: «Clap Hands» eller «Singapore». Perfekt når du går tur i Oslo og føler deg litt progressiv.

• For livsnyteren: «Time». Fordi tiden går, og det gjelder å nyte den.

Ha en fin adventstid, folkens – enten dere er progressive, runde eller midt imellom!

– Asgeir