Foto fra Pantheon i Roma som inviter deg inn midt i byen.

Du kjenner følelsen. Du står foran et nytt, prestisjetungt signalbygg – kanskje er det “De tre søstre” i Kristiansand eller et glassmonster i Bjørvika. Det er kaldt. Det er avvisende. Det får deg til å føle deg liten.

Men hvis du sier høyt at det er stygt, får du ofte høre at du ikke “forstår” det. At du er uopplyst. At du mangler kompetansen til å se kvaliteten. Og trumfkortet kommer alltid til slutt:

“Smaken er som baken – den er delt.”

Jeg mener dette er en av vår tids største livsløgner. Smaken er ikke som baken. Når titusenvis av nordmenn gjennom Arkitekturopprøret stemmer frem betongblokker som “Norges styggeste”, er det ikke fordi de er dumme. Det er fordi sanseapparatet deres fungerer nøyaktig som det skal.

En kald skulder eller en varm klem?

La oss være ærlige om hva som skjer i Kristiansand. Der kåret folket nylig boligprosjektet “De tre søstre” til vinner av Grøss-medaljen. Dette er bygg tegnet av prisvinnende arkitekter. Hvorfor hater folk dem?   

Er det fordi folk flest er “uopplyste” og ikke skjønner seg på høyverdig kunst?

Nei. Jeg tror det handler om noe langt dypere. Det handler om invitasjonen.

Folk flest foretrekker det tradisjonelle kvartalet Kvadratunet (som vant Hedersprisen) fordi det snakker et språk vi forstår. De tre søstre oppleves som stumme, avvisende monolitter. De inviterer deg ikke inn; de står der og skriker etter oppmerksomhet mens de gir omgivelsene en kald skulder.   

Jeg tror forskjellen på vakkert og stygt dypest sett handler om trygghet. Det vakre sier: “Her er det godt å være. Her er det plass til deg.” Det stygge sier: “Dette handler ikke om deg. Hold avstand.”

Rommet som holder rundt deg

Vitenskapen gir oss rett i at stygg arkitektur skaper stress. Men for meg handler dette om mer enn bare hormoner og biologi. Det handler om sjel.   

Tenk på Pantheon i Roma. (Ikke søyletempelet Parthenon på høyden i Athen, men det runde tempelet midt i Roma by). Når du går inn der, skjer det noe magisk. Det er ikke bare tak over hodet. Den enorme kuppelen hvelver seg over deg som en beskyttende himmel. Rommet er rundt – en form som omfavner. Lyset fra åpningen i taket (“oculus”) knytter deg til noe større.

Bygningen sier ikke “se på meg”, den sier “velkommen inn, her er du trygg”.

Dette er hva moderne, glatte bokser mangler. En glassfasade er en barriere; den speiler deg og stenger deg ute. Et bygg med tekstur, inngangspartier og menneskelig skala er en utstrakt hånd. Det er en gest av høflighet.

Lytt til instinktet ditt
Så når du synes at et nytt signalbygg føles kaldt og fiendtlig, så er du ikke uopplyst. Du er sensitiv.

Din “smak” er egentlig en fininnstilt radar for livskvalitet. At du reagerer på det stygge, betyr bare at du lever. Du søker det som bekrefter livet ditt, det som inviterer deg inn og gir deg ro.

Vi trenger ikke flere bygg som skriker etter oppmerksomhet.

Vi trenger bygg som ønsker oss velkommen hjem. Og jeg mener det er et faktisk uomtvistelig faktum.

Men hva mener du?