En dag som åpnet for spørsmålet som henger i lufta: Hvem er det egentlig som får mikrofonen?

Refleksjoner i skyggen av Mannsdagen 19. november

Mannsdagen er alltid 19. november.
Det er den dagen vi egentlig skulle løfte blikket mot gutta, fedrene, brødrene – alle de som sjelden får rom til å forklare seg selv med mer enn to-tre setninger før noen korrigerer dem.

Men for meg ble i går den virkelige markeringen. Dagen som ikke handlet om glitter, kampanjer eller patetiske forsøk på å «skape engasjement» i media – men om mennesker i et rom som faktisk ville noe mer.
Rammen var Mannsdagskonferansen på Litteraturhuset. Innholdet var alt det vi ellers går og bærer på i stillhet.

---

Når Marius Ulekleiv åpnet som et lynnedslag

Konferansen startet med Marius Ulekleiv og «Store gutter gråter ikke».
Et brutalt ærlig foredrag om psykisk helse, indre demoner, håp, fall og kamp.
Det var ikke polert, ikke tilpasset, ikke mediekorrekt. Det var menneskelig.

Og så kom den setningen som fortsatt henger i kroppen min:

Kan tårer være budbringere for menns mot?

I det øyeblikket var vi mange som tørket bort tårer vi aldri ville innrømt på en vanlig mandag.
Det var som om noen skrudde av lyset i maskinrommet og lot oss kjenne etter hva som egentlig står og vibrerer der inne.

---

Men mens vi var ekte – serverte NRK karikaturen på sine nyhetsflater

Og akkurat her ligger kontrasten som sier alt:

Mens vi satt i et rom fylt med ærlighet, tyngde og nyanser, leverte NRK sin «satsning» på Mannsdagen:

En gjeng menn rundt et bål på Sognsvann!
Litt kameratlig fliring.
«Nå skal vi snakke om det som er vanskelig.»

Den evige karikaturen.
Den folkelige pakkeløsningen på et dypt eksistensielt tema.
Det samme gamle: menn som må ut i naturen, sitte rundt glør og si «ja, nei, det er jo litt tøft innimellom».

Det var nesten komisk.
Men mest av alt var det flaut.

For menn lar seg ofte lokke inn i dette evige bål-narrativet – historien der vi fremstår som enkle, litt stotrende, litt primitive vesener som trenger en flamme før vi tør snakke om følelser.

Kara lot seg lure igjen.
Inn i en scene som forsterker stereotypien i stedet for å utfordre den.

Når NRKs fortelling er selve nasjonale speilet for Mannsdagen, forstår jeg bedre hvorfor mange menn ikke kjenner seg igjen i offentlighetens bilde av dem.

---

Offentlighetens språk om menn er for trangt

Mediene elsker karikaturer.
Kommentatorene elsker kategorier.
Influensere elsker narrative pakker som passer i en 60-sekunders story.
Og visse politisk korrekte strømninger – ofte filtrert gjennom feministiske forståelsesrammer – får definere hva som er lov å si.

Det gjør oss små.
Det gjør oss flate.
Det gjør oss feil før vi i det hele tatt får forklart hvem vi er.

---

I går var annerledes synes jeg på Mannsdagskonferansen på Litteraturhuset i Oslo

Det var rundt 30 prosent kvinner der.
Det gjorde alt bedre.
Ikke som sensorer. Ikke som korrektiv. Men som mennesker som faktisk ville forstå – ikke definere.

Elias Omberg som snakket om «tilknytningsorkesteret» som spiller inni oss.
Fagfolk ga oss historien vår biologi og psykologi.
Menn som ikke trengte å være figurer, men hele mennesker.

Dette var ikke en campfire-samtale.
Det var ikke et innslag bygget på klisjéer.
Dette var virkelighet.
Og den kjentes.

---

Derfor skriver jeg

Ikke for å oppsummere konferansen.
Ikke for å hylle en dag.
Men for å bruke den som en ramme for det jeg egentlig mener:

Vi må kreve en mer voksen samtale om menn.
Én som ikke lar seg redusere til bål, barskhet og bruddstykker.
Én som ikke er definert av hva andre synes menn burde være.
Én som gir språk til alt det vi faktisk kjenner på.

For fellesskapet vårt blir sterkere av virkelighet, ikke av karikaturer.
Og menn fortjener det samme som alle andre:
Et rom der vi kan være mennesker først, og kategorier etterpå.

---