Innledning: Står vi overfor en etisk krise – eller bare en myte om krisen?

Vi har i gjennomsnitt rundt 4000 uker her på jorden. Det er kort tid. Hva bruker vi den på? Midt i den daglige jakten på mål og mening, dukker det eksistensielle spørsmålet om vårt ansvar opp.

Jeg har stått midt i det. Som soldat i Midtøsten og under konfliktløsning i Bosnia har jeg sett menneskets natur strippet ned til kjernen. Du ser frykt og svik, men også en utrolig evne til å vise nestekjærlighet når alt raser sammen.

Min erfaring har gjort meg skeptisk til både den enkle kynismen – og den enkle optimismen.

Dette bringer meg til to tenkere som har tvunget meg til å tenke gjennom dette: den nederlandske historikeren Rutger Bregman og den danske teologen K. E. Løgstrup. Deres ideer tvinger oss til å spørre: Hvis vi er født gode (Bregman), hvorfor er det da så vanskelig å handle etisk når tilliten er brutt (Løgstrup)?

I dette innlegget skal vi se på spenningen mellom den moderne og veldig aktulle Bregmans optimistiske syn på menneskets natur og Løgstrups radikale krav om å møte den andres sårbarhet – et krav som gjelder oss alle, i hver eneste av våre 4000 uker.

Del 1: Rutger Bregman – Håp og menneskets gode natur

Bregman er den moderne optimisten som gir oss et kraftig motargument mot kynismen. Hans hovedverk, “De fleste er gode” (Humankind: A Hopeful History), er bygget på en provoserende tese:

• Kjernen i hans idé: Vi er født anstendige, samarbeidsvillige og ønsker å gjøre godt. Han argumenterer for at myten om det “onde” mennesket ofte er det som tvinger oss til å handle dårlig. Når det onde skjer, er det ofte et resultat av feilslåtte strukturer og stress – ikke vår iboende natur.
• Moralsk Ambisjon: I sitt nyere arbeid ber Bregman oss om å velge et høyere mål: å ha en “moralsk ambisjon” – et bevisst prosjekt om å maksimere hvor mye positiv endring vi skaper i verden, i stedet for å sløse bort våre 4000 uker på meningsløse karrierer.
• Budskap: Vær modig. Velg godhet i stor skala – det er din natur.

Del 2: K. E. Løgstrup – Den radikale etiske fordringen

Løgstrup, som skrev “Den Etiske Fordring”, er mer opptatt av den nære, daglige etikken. Hans perspektiv er mer radikalt i sitt krav til oss som medmennesker.

• Kjernen i hans idé: Den etiske fordringen er et taus, ubetinget krav som oppstår i møtet mellom to mennesker. Når du møter et annet menneske, er en del av deres liv utlevert til din makt – de er sårbare. Denne sårbarheten skaper et automatisk krav: å ta vare på den andres livsutfoldelse uten at de trenger å be om det.
• De suverene livsytringer: Etikken oppstår spontant gjennom livsytringer som tillit og barmhjertighet. Når tillit gis, krever det at vi svarer med omsorg.
• Det største sviket: Løgstrup minner oss om at vårt største etiske fall er likegyldighet og misbruk av tillit. Vi svikter når vi overser det tause kravet fra personen foran oss i køen, eller når vi i vårt egoistiske jag lar den andres sårbarhet ligge ubesvart.
• Budskap: Du er ansvarlig. Møt den andres sårbarhet med ubetinget omsorg – i alle øyeblikk.

Del 3: Spenningen: Hvorfor godhet Ikke er nok

Her ligger kjernen i min undring, formet av mine egne erfaringer med tillit og svik i konfliktsituasjoner: Hvis mennesket er grunnleggende godt, som Bregman sier, hvorfor er Løgstrups krav da så brutalt vanskelig å leve etter?

Aspekt	Bregman (Optimisme/Ambisjon)	Løgstrup (Radikal Fordring)
Fokus	Det store prosjektet: Global endring, maksimere godhet.	Det lille møtet: Den daglige interaksjonen, øyeblikkets sårbarhet.
Målet	Å bekjempe kynisme og velge ambisjon.	Å bekjempe likegyldighet og unngå misbruk av tillit.
Problemet	Vi er i fare for å sløse bort våre 4000 uker på meningsløshet.	Vi er i fare for å overse den andres sårbarhet her og nå.

Den største utfordringen

En person med høye moralske ambisjoner (Bregman) kan vie livet sitt til å løse klimakrisen, men likevel konsekvent overse de nære og umiddelbare etiske fordringene som Løgstrup beskriver – som å lytte til en kollega eller gi tid til en venn i nød.

Bregmans ambisjon, i verste fall, kan bli en unnskyldning for å overse de nære fordringene. Den etiske fordringen er like krevende uansett hvor “god” Bregman mener vi er, nettopp fordi den er ubetinget og knyttet til øyeblikkets sårbarhet. Det er ikke det onde vi må frykte, men vår apati.

Konklusjonsspørsmålet: Godhet er en praksis – Hva gjør du nå?

Bregman gir oss håpet om at vi har et godt utgangspunkt. Løgstrup gir oss veien.

Vi bør etterleve en etikk av både ambisjon og fordring i alle våre 4000 uker, men akk så vanskelig. Det krever noe slikt som er min tolkning av disse to vidt forskjellige menneskenes bidrag inn i verden:

1. Vær ambisiøs (Bregman): Ta et bevisst valg om å bruke ditt talent til å skape stor, positiv endring.
2. Vær årvåken (Løgstrup): Gi aldri slipp på ansvaret du har i møtet med din neste. Ikke la ditt store prosjekt bli en unnskyldning for å overse den andres sårbarhet her og nå.

Godhet er ikke en natur, det er en praksis, formet i møtet mellom det ubetingede kravet og vår begrensede tid.

Vil du lese mer?

• Rutger Bregman: De fleste er gode (2020), Utopia for realister (2017)
• K. E. Løgstrup: Den etiske fordring (1956/1991), Opgør med Kierkegaard (1968)

Hva tenker du nrå du har lest dette ?

Er godhet en iboende natur eller en krevende, daglig praksis i dine 4000 uker?

Legg gjerne igjen en kommentar nedenfor!