24. mai er Løvetannens dag. Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men jeg liker løvetannen. Ikke bare fordi den trosser asfalt og plenklippere, men fordi den minner meg om noe viktig: At det som ikke passer inn likevel kan ha verdi. Kanskje mer enn vi tror.

Og jeg lurer stadig på … hvem er det egentlig som er løvetannene i det norske samfunnet i dag? Hvem er det som vokser i sprekker – i det sosiale betongdekket – og får oss til å stoppe opp og se at det finnes andre måter å være til på?

Vi som går i takt
Det er mye bra med Norge. Høy tillit. Liten korrupsjon. En samfunnsstruktur som fungerer. Men vi er også, ifølge forskning, blant de mest «stramme» kulturene i verden – med sterke sosiale normer og lav toleranse for avvik (Gelfand et al., 2011). Det høres kanskje trygt ut. Men det gjør meg litt urolig.

For jeg tror vi underkommuniserer hvor mye det koster oss når vi alle går i takt. Når det å være annerledes, eller bare stille spørsmål ved det som er vedtatt sant, fører til sosial frost. Da begynner jeg å undre: Er vi egentlig så inkluderende som vi liker å tro?

Mangfold som ny norm – og ny ekskludering?
Vi snakker mye om mangfold. Det gjør også jeg. Det er bra, viktig og nødvendig. Men jeg tror vi må kunne stille noen spørsmål her også. Har mangfoldet blitt en ny type normal? En slags «rett» mening vi forventes å ha?

Hva skjer da med de som ikke er med på premissene – de som stiller spørsmål ved deler av innvandringspolitikken, ved klankultur, ved religiøs praksis som kolliderer med liberale verdier? De blir ofte raskt plassert i kategorien «bråkete», «bakstreversk», høyreekstreme eller «farlig». Og kanskje er det sant i noen tilfeller. Men i andre? Jeg vet ikke. Kanskje de rett og slett er løvetanner – ubehagelige, men livsnødvendige for å holde debatten i live.

Bauman og frykten for det uordentlige
Den polske sosiologen Zygmunt Bauman skrev at moderniteten har et grunnleggende ubehag for det som ikke passer inn. Vi liker å rydde, sortere og vite hva ting er. Men hva gjør det med oss – og med demokratiet – når vi ikke lenger tåler det uforutsigbare? Når det upolerte, det rare og det kontrære ikke får være med i samtalen?

Jeg kjenner på det selv, iblant. En indre sensur. En liten stemme som sier: «Ikke skriv det. Ikke si det sånn. Folk kommer til å misforstå.» Og det er kanskje ikke så farlig én gang. Men når nok stemmer stilner, mister vi det som skaper dybde og retning.

Forskning sier … vi tier mer enn vi tror
En nyere nordisk studie (Kragh & Petersen, 2023) viser at akademikere og journalister i økende grad vegrer seg for å ta opp kontroversielle temaer. Ikke fordi de er redde for å miste jobben, men fordi de frykter sanksjonene i det sosiale rommet: utstøting, latterliggjøring, isolasjon. Det er ikke staten som sensurerer – det er vi som gjør det med hverandre.

Og da spør jeg igjen: Hva gjør det med samfunnets evne til å vokse? Når mangfold handler mer om bakgrunn enn om meninger? Når vi tåler forskjellighet i hudfarge, men ikke i verdenssyn?

Løvetannens funksjon
Jeg tror vi trenger flere løvetanner. Ikke bare de vi liker – de som utfordrer fra «riktig» kant. Men også de som ikke bruker det riktige språket. De som insisterer på å stille spørsmål der andre sier «nå må vi videre». De som ikke lar seg plukke, selv om vi prøver.

Kanskje er ikke alle disse stemmene like lett å like. Kanskje de er irriterende, harde i tonen, eller til og med feilinformerte. Men hvis vi stempler dem ut før vi lytter, mister vi muligheten til å lære. Til å korrigere – og til å utvikle oss som samfunn.

Et levende samfunn trenger friksjon
Jeg tror ikke på konsensus som ideal. Jeg tror ikke vi kommer lenger ved å enes om alt. Tvert imot – jeg tror vi trenger friksjon. Ikke for å lage konflikt for konfliktens skyld, men fordi uenighet skjerper oss. Fordi spenningene viser hvor grensene går – og hvor de kanskje burde flyttes.

Og kanskje viktigst av alt: Friksjon minner oss om at også våre egne meninger er nettopp det – meninger. Ikke evige sannheter.

En slags avslutning – og et håp
Jeg håper vi kan begynne å se annerledeshet som en ressurs, også når den ikke er behagelig. At vi kan se løvetannen – ikke som et ugress i vår velfriserte samfunnsplen – men som et nødvendig tegn på liv. På mot. På alternativ.

Så hurra for løvetannen.

Og hurra for alle som vokser der det egentlig ikke var ment å gro noe som helst!

Mine referanser her:
Gelfand, M. J., et al. (2011). Differences between tight and loose cultures: A 33-nation study. Science, 332(6033), 1100–1104.

Bauman, Z. (1991). Modernity and Ambivalence. Polity Press.

Kragh, S., & Petersen, A. (2023). Silencing the Other: Academic Freedom, Cancel Culture and the Limits of Tolerance in Nordic Higher Education. Nordic Journal of Studies in Educational Policy.