Noe er i bevegelse. Ikke nødvendigvis foran øynene våre, men under overflaten – i stemningene, i frykten, i følelsen av at ting ikke lenger er som de var. Det er som om vi kollektivt skimter konturene av et nytt bakteppe, men uten helt å forstå hva det betyr for oss.

Krig truer ikke lenger bare på historiebøkenes sider. Våre barn lærer om skremmende realiteter på TikTok før de får dem i samfunnsfagtimen. Vi ser naturen endres, tilliten tynnes, og sannheten forhandles i algoritmenes favør. Og midt i alt dette – må vi holde fast på det viktigste vi har: hverandre. Og oss selv.

Både ytre og indre beredskap
Det er ikke mistenksomt å snakke om krigsberedskap. Det er ansvarlig. Vi trenger en militær beredskap som faktisk tar inn over seg hvor ustabil verden er blitt – og at sikkerhet ikke kan tas for gitt, slik den ble i Norge våren 1940. Vi var uforberedte. Vi trodde det beste, og betalte prisen. Vi kan ikke gjøre den samme feilen igjen.

Vi har nettopp feiret 17. mai – en dag som ikke bare handler om barnetog og is, men om frihet, demokrati og motstanden mot okkupasjon. Vi er et land med verdier som er verdt å forsvare. Det krever en realistisk beredskapspolitikk, en troverdig forsvarsevne, og en befolkning som ikke skammer seg over å snakke om sikkerhet.

Men det holder ikke med ytre beredskap alene. Vi trenger også indre. Vi trenger å kjenne etter, forstå egne reaksjoner, bygge motstandskraft. Vi trenger å leve helere liv, der vi klarer å se mørket – men ikke miste lyset.

For i møte med uro finnes det ressurser: natur, fellesskap, bevegelse, undring. Og ikke minst: den tilliten vi bygger mellom mennesker – i nabolaget, i samtalen, i måten vi møter hverandre med åpenhet fremfor kynisme.

Et folk som står opp – ikke tilbake
Det som skjer nå, utfordrer vår forståelse av hva som er normalt. Men kanskje er det ikke normalen vi trenger å klamre oss til. Kanskje er det motet. Evnen til å si: Vi ser det som skjer. Vi skjønner alvoret. Og vi er villige til å møte det – sammen.

Det handler om å tørre å stå i kompleksitet. Om å ta informerte valg, og forstå at frihet ikke er gratis – hverken i historien eller i dag. Det handler om å leve i fred, men ikke i illusjon.

La oss bygge en ny type normal. En som rommer ansvar og varme. En som vet at mennesker trenger hverandre, og at et land trenger forsvar – fysisk, psykisk og moralsk.

Dette er ikke en tekst om frykt. Dette er en tekst om klarhet. Om håp. Om fellesskap. Om kjærlighet til et land vi ikke bare må feire – men også være villige til å beskytte.