Når LO vil «gruse» politiske motstandere – et varsko om språk, makt og manglende evne til dialog

Det lille ordet som skremte

Da LO-leder Kine Asper Vistnes i sin første tale som nyvalgt erklærte at vi skal «gruse høyresiden» i valget til høsten, stivnet jeg til. Ikke fordi jeg nødvendigvis er enig med høyresiden – men fordi jeg vet hva det gjør med mennesker og fellesskap når vi slutter å se hverandre som medspillere, og i stedet omtaler hverandre som motstandere som skal knuses.

Som en som har studert konflikter og dialog i dybden, vet jeg at ordene vi velger ikke bare beskriver virkeligheten – de skaper den. Og et ord som «gruse» gjør noe med oss. Det forvandler politisk uenighet til maktkamp. Det signaliserer at målet ikke er dialog, men seier. Ikke samarbeid, men overkjøring.

Hva skjer når én vinner – og den andre tapes bort?
I dialogarbeid snakker vi ofte om forskjellen på vinn–vinn og vinn–tap. Den første søker løsninger der begge parter får noe – anerkjennelse, forståelse, respekt. Den andre fører til at én part står igjen som seierherre, mens den andre føler seg overkjørt, latterliggjort eller marginalisert.

Når LO-lederen bruker ord som «gruse», signaliserer hun ikke bare politisk kampvilje – hun peker ut et mål om total seier over dem som mener noe annet. Det kan kanskje virke sterkt og samlende i øyeblikket, men det etterlater noe ødeleggende: En tapende part som føler seg tråkket på. Og en vinner som risikerer å bli stående alene.

For hva skjer etterpå – når slagordene stilner og man faktisk må samarbeide? Hvordan skal vi bygge bro over en kløft vi har gravd selv?

Språk former virkelighet
«Gruse» er ikke et nøytralt ord. Det betyr å knuse, å slå fullstendig. Det brukes i idrett, i spill – ikke i demokrati. I politikken burde språket åpne rom for uenighet, ikke stenge dem.

Når toppledere velger slike begreper, skaper de virkelighetsbilder som forplanter seg nedover i organisasjonen og samfunnet. Plutselig handler det ikke lenger om å vinne saklig debatt – det handler om å knuse de andre. Om å trampe høyere for å løfte seg selv.

Dialog er ikke svakhet – det er mot
I mange sammenhenger undervurderes dialog. Det blir sett på som mykt, som passivt. Men den typen dialog jeg snakker om – og som jeg har viet mye av mitt faglige liv til – krever mot. Det er krevende å lytte til dem man er dypt uenig med. Det er krevende å legge fra seg trangen til å dominere, og i stedet søke forståelse. Men det er slik samfunn bygges. Ikke i seiersrop, men i samtaler der motparter møtes som likeverdige.

Dialog handler ikke om å gi slipp på egne verdier. Det handler om å være rotfestet i dem, men å møte andre med respekt. Ikke for å tape, men for å finne noe bedre enn seier: fellesskap.

Når én snakker høyest – hva skjer med de andre?
LO har snart en million medlemmer. Mange av dem stemmer på venstresiden – men langt fra alle. Ved forrige stortingsvalg stemte én av fire LO-medlemmer på høyresiden. Når LO-toppen går ut og erklærer at høyresiden skal «gruses», hva sier det til dem?

Hva skjer med fellesskapet når én del av medlemmene føler seg som den tapende part i en retorisk kamp ledet av sin egen organisasjon? Når lederen ikke rommer, men retorisk støter ut?

En bevegelse som bygger på solidaritet, tåler ikke å snakke ned egne medlemmer. LO burde være et «vi» – ikke et «oss» mot «dem». Språket må gjenspeile det.

Fra Trump til Norge – en advarsel vi bør ta inn over oss
Donald Trump, som nå igjen er president i USA, lever og ånder for vinn–tap. Han er en mester i å skape konflikter han selv kan vinne. Han bruker hver tale til å utpeke fiender, til å skape splid og styrke sin egen base ved å vise hvem han ikke snakker for. Og ja, det fungerer – på kort sikt.

Men se hva det har gjort med det amerikanske demokratiet. Tilliten har falt, dialogen er nærmest død, og volden har økt. Det er kanskje den mest polariserte tiden i moderne amerikansk historie.

Vi er ikke USA. Men vi bør ikke late som vi er immune mot språkets smitteeffekt. Når ledere i Norge begynner å bruke samme type fiendebilder – i mildere former – bør vi ta det på alvor. Språket bærer med seg kultur. Og kultur former politikk.

Vi trenger ledere som bygger – ikke river
Jeg savner ledere som forstår kraften i ordene sine. Som bruker språk til å samle, ikke splitte. Som våger å stå i uenighet uten å ty til kampretorikk. Som fremmer vinn–vinn – fordi de vet at det gir mer varig endring enn enhver retorisk knock-out.

Kine Asper Vistnes kunne valgt et annet språk. Hun kunne sagt: «Vi skal vise hvorfor vår politikk er best for arbeidsfolk.» Hun kunne sagt: «Vi skal vinne tillit – ikke tråkke på motstandere.» I stedet valgte hun å male høyresiden som noe som skal gruses.

Min oppfordring til henne – og til alle med makt og mikrofon – er enkel:

Snakk så flere kan være med. Ikke bare de som allerede jubler.
Flertallets viktigste oppgave er å ivareta mindretallet for å sitere Kong Harald fra hans tale til 8.mai markeringen her om dagen!

Noe å tenke på Kine Asper Vistnes?