23.april 2025 ble jeg gjenvalgt som styreleder i Hold Norge Rent. Tusen takk for tilliten!

Jeg tar med meg erfaring, takknemlighet og et sterkt ønske om å bidra – ikke bare med flere ryddeaksjoner, men med klarere stemmer og skarpere spørsmål.
For det vi står overfor nå, er ikke bare et forsøplingsproblem.

Det er et systemproblem.

Det er på tide å se nyanser i debatten om sirkulær økonomi og bærekraft. To ord som lyder så bra at de har blitt uunngåelige – brukt i strategier, reklamekampanjer og politiske taler. Men ordene mister sin kraft hvis de ikke følges opp av vilje til å tenke helhetlig. For hva er egentlig bærekraftig med å spre farlige kjemikalier i nærmiljøet – bare fordi det skjer i resirkuleringens navn?

Fra dekk til granulat: Et grønt skifte med svarte konsekvenser
Ta bildekk, for eksempel. Et reelt avfallsproblem – de kan ikke brennes ukritisk, og inneholder miljøskadelige stoffer som PAH-er, tungmetaller og ftalater. Likevel har vi i Norge valgt å male dem opp og bruke dem som fyllstoff på over 1600 kunstgressbaner. Her løper barna våre, her trener unge idrettsutøvere.

Det høres kanskje ut som god sirkulærøkonomi – avfall blir til ressurs – men problemet er at denne ressursen lekker.

Gummigranulatet slites, spres og havner i naturen. Forskning fra NILU og NIVA dokumenterer at flere tusen tonn granulat forsvinner ut i miljøet hvert år. Stoffene som følger med er ikke ufarlige – og de tas ikke opp i kretsløpet igjen. De havner i elver, jordsmonn, og kanskje inn i næringskjeder vi enda ikke forstår rekkevidden av. Her må vi tørre å stille det ubehagelige spørsmålet:

Hvorfor er det lov å spre giftig avfall på fotballbaner – når det ikke er lov å deponere det samme avfallet på en søppelfylling?

Mikroplast i matjorda: Det usynlige paradokset
Et annet eksempel på systemisk lekkasje: kloakkslam. I Norge gjenbrukes en stor del av dette slammet som gjødsel i landbruket, og det høres bra ut – vi får tilbakeført næringsstoffer til matjorda. Men slammet inneholder også store mengder mikroplast, blant annet fra dekkslitasje og husholdningsvann.

Resultat: Vi tilfører matjorden vår tusenvis av tonn mikroplast hvert år. I enkelte tilfeller mer mikroplast enn det som havner i havet. Dette er ikke en framtidsfrykt – dette skjer nå. Og vi vet fortsatt lite om hvordan dette påvirker jordhelse, økosystemer og vår egen mat.

Avfall på eksport: Resirkulering eller grønn eksport av ansvar?
Plast er et annet godt eksempel. Vi sorterer, samler inn, og føler oss flinke. Men tallene forteller noe annet: bare rundt 20 % av plastavfallet i Norge materialgjenvinnes. Resten brennes, deponeres – eller eksporteres.

Mye av plasten vi sender ut, går til land og anlegg vi har lite innsyn i. Det finnes dokumenterte tilfeller der norsk plastavfall har endt opp i ulovlige fyllinger eller rett i havet. Samtidig skryter vi av at vi “resirkulerer”. Hvor ble det av å følge hele produktets livsløp?

Vi må våge å si det: Det er ikke bærekraftig å eksportere ansvar.

Fra folkebevegelse til systemkritikk
Hold Norge Rent har i mange år hatt en sterk frivillig innsats – og vi ser det tydelig: Nordmenn bryr seg. De rydder, rapporterer og bidrar med verdifull folkeforskning gjennom verktøyet «Rydde». Rydderapporten for 2024 viser hvor det forsøples, hva som forsøples – og hvilke kilder som dominerer.

Dette er mer enn data. Det er et demokratisk verktøy. Men det er også et varsko. For stadig mer ansvar dyttes over på frivilligheten. Staten trer tilbake – og overlater opprydningen til ideelle aktører og privatpersoner. Skal vi virkelig akseptere at opprydding i norsk natur skal baseres på abonnementsløsninger?

Er det slik et samfunn med ansvar ser ut?

Ordet “bærekraft” må fortjene sin plass
Vi må stille krav til ordenes verdi. Et ord som “bærekraft” må fylles med innhold. Det er ikke bærekraftig å lage nye problemer i forsøket på å løse gamle. Det er ikke bærekraftig å ignorere bivirkninger. Og det er ikke bærekraftig å gjøre samfunnet avhengig av at frivillige rydder opp etter systemene.

Bærekraft er ikke et markedsføringsverktøy. Det er et moralsk og politisk imperativ.

Veien videre: Fra rene ord til ren handling
Så hva gjør vi? Jeg tror løsningen begynner i fellesskapet – og i kunnskapen. Vi må bruke datagrunnlaget fra ryddeaksjonene, rapportene fra forskningsmiljøene og stemmen fra folkebevegelsen til å stille tydelige krav:

Tett lekkasjene i sirkulærøkonomien. Identifiser de svakeste punktene og bygg robuste systemer.

Still krav til produsenter. Gjør produsentansvar reelt og helhetlig.

Stopp grønnvasking. Vi må ha standarder for hva som faktisk kan kalles bærekraftig og sirkulært.

Gi frivilligheten støtte – ikke hele ansvaret. Offentlig sektor må ikke abdisere.

For meg handler dette ikke bare om å rydde opp i plast og gummigranulat. Det handler om å rydde opp i logikken. I forestillingene om hva som virker – og hva som faktisk skjer.

Klarhet kommer fra handling
Jeg sa det på årsmøtet, og jeg gjentar det her: Klarhet kommer ikke fra å tenke. Den kommer fra å handle.

Derfor skal vi fortsette å rydde. Fortsette å dokumentere. Fortsette å si ifra. Men vi skal også gjøre noe mer:

Vi skal insistere på at bærekraft betyr noe. At sirkulær økonomi ikke kan være en runddans der problemene bare bytter plass. Og at ansvar starter med å se hele bildet – ikke bare den delen som glitrer grønt i markedsføringen.

💚 Vi holder Norge rent. Ett steg av gangen. Men vi trenger også nye veier. Tettere systemer. Og færre hull i kretsløpet.