En bok som jeg skulle ønske aldri tok slutt, men det er siste reis…vakkert, sterkt og nærværende

Frode Gryttens “Den dagen Nils Vik døde” er ikke bare en bok, det er en reise. En reise med fergemannen Nils Vik på hans siste dag, en reise gjennom et liv levd i takt med fjordens rytme, og en reise inn i hjertet av det som virkelig betyr noe.

Gjennom fergemannens loggbok, hans tanker og minner, får vi ta del i et liv fylt av både små og store øyeblikk. Grytten mestrer kunsten å vise livets storhet i det enkle, i hverdagens detaljer. Sollyset som treffer fjorden på en ny måte hver dag, sjøens skiftende farger, menneskene som har krysset hans vei – alt dette veves sammen til et rikt og rørende tapestry.

Boken har en særegen musikalitet, en rytme som vugger leseren i takt med fergemannens siste reise. Den er et kjærlighetsbrev til fjorden, til landskapet og menneskene som lever sine liv i dens favn. Samtidig er den en hyllest til det enkle livet, til tilstedeværelsen i øyeblikket, og til forståelsen av at hver dag er unik og aldri kommer igjen.

Nils Vik, fergemannen, er en mann av få ord, men med et rikt indre liv. Han observerer, reflekterer og irriterer seg over byfolk som ikke ser nyansene i naturen, som bare ser “fjorden” uten å virkelig se. Men han elsker også byen, og den vakre broen som tok fra ham levebrødet. Denne dualiteten, denne evnen til å se både skjønnhet og tap, gjør Nils Vik til en karakter som berører leseren dypt.

I likhet med fergemannen i gresk mytologi, frakter Nils Vik seg selv til dødsriket. “Bring meg en båt”, synger han, og ekkoet av Kate Rusbys vise klinger i leserens ører. Det er en vakker og hjerteskjærende avslutning på en bok som vil bli værende med meg lenge.

“Den dagen Nils Vik døde” er en bok om livet, døden og alt imellom. Den er en påminnelse om å verdsette de små tingene, å leve i nuet og å finne skjønnhet i det enkle. Det er en bok som vil røre ved hjertet ditt og gi deg et nytt perspektiv på livet.