Fotball er følelser og etter ikke å ha sett Portugals siste kamp i EM direkte, men i ettertid er det bare å melde at det var en sterk opplevelse. Lederskap under sterkt sterkt press vil jeg si.
Situasjonen:
Under det presset det er å spille en avgjørende kamp i et EM så bommer Ronaldo først på straffe i ordinær tid for så å plukke opp ballen som første spiller i straffekonkurransen og sette den i mål!
Fantastisk gjort egentlig når vi alle som elsker fotball vet hvor tøft det er, hvor mye press det er på en vanlig spiller, men hos Ronaldo kan du gange det med 100 når det kommer til press. Han setter den, han gråter og han viser så sterk mental styrke – kort sagt han viser ledelse.  
Dagen derpå uttaler landslagssjefen for laget som ikke er i EM Ståle Solbakken:
 « For som kaptein, å stå og gråte mellom ekstraomgangene, det er bare patetisk» .
WTF sier jeg! Er det patetisk Ståle Solbakken? Virkelig? Om ikke en kaptein kan vise følelser under en sluttspill kamp i EM? Når kan en spiller gjøre det da? Dreier det seg ikke om ledelse? Trenger vi maskiner som ledere? Ledere som bare motivere og vise styrke og er harde på utsiden og i hjertet? Kan ikke lederen kapteinen vise sårbarhet?
Ronaldo var jo særdeles sårbar – men gikk foran, tok første straffe og banket den i mål
Jeg trodde først at Ståle Solbakkens kommentar var tull? Men det var det ikke. Og returen får han her gratis fra meg i form av spørsmålet om er det nettopp ikke denne typen holdninger som har bidratt til at Norges landslag det presumtivt beste landslaget vi har hatt på mange år ikke klarte å kvalifisere seg til EM?
Vi har kanskje spillere med riktig mindset, men mangler Norge rett og slett resten dvs heartset.
Som Ronaldo som har lidenskap, hjertet og energien med seg på banen. Han er fullstendig dedikert. For mange er mannen kanskje litt for mye, men skal du bli god som Ronaldo eller Norges landslag klare å kvalifisere seg da må alt være med Solbakken og er det patetisk?