Vi lever i en tid som deler mennesket i roller og livet i kapitler.
Men vi kan ikke leve halvt.
Vi står alltid i valg: når vi ser en som faller, når ubehaget river, når blodet bruser.
Og i disse øyeblikkene avgjøres noe større enn vi aner.
For som nå den avdøde kloke Pave Frans sa:
“purchasing is always a moral – and not simply economic – act.”

Morten Albæk skriver og snakker om dette og mye mer om at det er en illusjon å tro at vi kan dele opp livet i arbeidsliv, kjærlighetsliv, fritidsliv, annet liv.
Vi lever ikke fragmentert.
Vi lever ett liv. Ett liv som influerer også når du shopper, når du handler så handler du som ett menneske i ett liv! Du kan ikke skille arbeidslivets handlinger fra familivets….

Vi kan forsøke å late som om vi er forskjellige mennesker på forskjellige arenaer, men vi slipper ikke unna spørsmålet:
Hva betyr jeg for andre? Hva velger jeg når det gjelder?

Ofte skjer disse valgene i det stille.
Ikke i store taler eller på store scener.
Men i de små, nesten usynlige øyeblikkene:
Når en venn sliter, og du kan velge å se – eller velge å overse.
Når en kollega trenger et løft, men du har hastverk.
Når noen trenger nettopp deg, ikke en prestasjon, men en tilstedeværelse.

Det handler ikke om å være en helt.
Det handler om det stille, nære: et blikk, et lite ord, en stillhet som sier:
Du betyr noe.

Det er her meningen bor.

Men vi lever i en kultur som lærer oss å rasjonalisere bort denne dybden.
Vi dyrker det målbare, det synlige, det raske.
Og vi avviser alt som peker mot at mennesket er noe større enn summen av sin CV, sitt lønningsslipp, sine prestasjoner.

Vi ser det tydelig i hvordan vi behandler naturen:
Som et middel, et lager vi kan hente fra.
Ikke som noe vi er bundet til – i ydmykhet og respekt – men som noe vi står over.
Og vi ser det i hvordan vi behandler hverandre:
Farten. Forakten. Fordømmelsen.

Det er alltid noen andre som har skylden.
Vi trenger alltid en scapegoat.

Men kan vi komme videre, som mennesker, som samfunn, uten å møte vårt eget ansvar?
Uten å bære vårt eget ubehag?

Om å bære sitt eget ubehag
Det er lett å ville plassere skyld når noe gjør vondt.
Å si: “Hvis bare de hadde gjort det annerledes.” “Hvis bare verden var mer rettferdig.” “Hvis bare…”

Men hver gang vi skyver ansvaret bort, gir vi fra oss muligheten til å vokse.

Å bære sitt eget ubehag betyr ikke å late som om alt er greit.
Det betyr å stå i smerten, frustrasjonen, raseriet – uten å la det velte over på andre.
Å si:
Dette er mitt. Dette er mitt ansvar å møte.

Det krever mot.
Det krever ærlighet.
Det krever en vilje til å være et helt menneske, selv når det er ubehagelig.

Og det er i denne ærligheten at noe ekte vokser frem:
Ekte nærvær.
Ekte respekt.
Ekte kjærlighet.

Vi blir i stand til å være til stede for andre – ikke for å redde dem, ikke for å fikse dem – men for å bære sammen.

Min oppsummering, hva mener du?
Vi kan ikke dele opp livet.
Vi kan ikke dele opp mennesket.

Vi er helhet.
Vi er ansvar.
Vi er valg.

Hver dag – i naturen, i arbeid, i kjærlighet, i ubehaget – står vi i valg.
Ikke store, dramatiske avgjørelser alltid, men små, tause veivalg som former alt.

Ofte skjer disse valgene i det stille. Ikke på store arenaer. Ikke foran publikum.

Men når en kollega har mistet troen.
Når en venn sitter fast i mørket.
Når en medspiller henger med hodet etter enda en kamp som glapp.
Når en du knapt kjenner strever med å holde seg oppreist – og det hadde vært så lett å se en annen vei.

Da står du i et valg.

Det handler ikke om å frelse noen. Det handler om det lille: Et ord. Et blikk. En hånd på skulderen. En stillhet som sier:

Jeg ser deg. Jeg er her.Vi kan velge å møte.
Å lytte.
Å bære.
Å være.

Én dag.
Én kamp.

Og bare ett liv ikke bare arbeidsliv, kjærlighetsliv, fritidsliv, foreldreliv, fotballiv, men ett liv det livet du ser i speilet hver morgen!

Vi eier ikke alt som skjer oss. Men vi eier alltid hvordan vi møter det!