En personlig bekjennelse om lidenskap, uro – og håp
Som fotballtrener, spiller, supporter og evig optimist er jeg klar til å mene om fotball!

Eliteserien 2025 er i gang, og jeg kjenner det i hele kroppen. Den kriblende følelsen før kamp. Lukten av vår og gress. Spenningen idet fløyta går.

Jeg har spilt fotball hele livet. Jeg har utdannet meg som trener, jeg står fortsatt på banen – og jeg elsker denne sporten like mye nå som da jeg var liten. For meg er fotball ikke bare en interesse. Det er et språk, en kultur, en livsrytme.

Derfor skriver jeg dette. Ikke fordi jeg er bitter. Men fordi jeg fortsatt tror.

Økonomisk ulikhet: Når drømmen blir skjev
Det gjør vondt å se hvordan noen få klubber stikker av med alt, mens andre kjemper for å overleve. Det er ikke dette Eliteserien skal være. Jeg savner følelsen av at alle kunne slå alle – at drømmen var levende også i de minste klubbene.

Men jeg gir ikke opp. Vi kan fortsatt gjenreise rettferdigheten i norsk fotball. Det krever mot og vilje, men det er mulig. Vi må aldri tillate at lidenskap selges ut til høyestbydende.

Taktikk og tradisjon: Ikke mist stemmen vår
Jeg elsker å se fotball utvikle seg, og jeg forstår behovet for taktisk nytenkning. Men vi må ikke miste det som gjør norsk fotball til norsk fotball. Det finnes kvaliteter i spillestilen vår som vi ikke må glemme: samholdet, arbeidsmoralen, viljen til å løpe for hverandre – og ikke minst underlaget det hele er bygd på. Naturgress betyr mer enn mange skjønner.

Teknologi: Når perfeksjon koster oss magien
VAR, linjeteknologi, skjermer og millimetermål. Jeg skjønner det. Vi vil ha rettferdighet. Men noe går tapt i prosessen. Jeg savner øyeblikkene hvor vi sto og diskuterte dommeravgjørelsen, den intense usikkerheten, den ekte følelsen.

Fotball er ikke ment å være perfekt. Det er ment å være ekte.

Supporterne: Stemmen vi må verne om
Supporterkulturen i Norge er helt unik. Den bærer ligaen. Den fyller tribunene. Den lager stemningen. Men vi må også passe på at den ikke blir ekskluderende. Det må være plass til alle – de høylytte og de stille. De som skriker, og de som bare vil kjenne på fellesskapet.

Det er vårt ansvar å passe på at fotballen forblir en plass for alle – ikke bare de med høyest stemme.

Naturgress: Et spørsmål om identitet – og ære
Dette er noe jeg virkelig brenner for: Naturgress er mer enn et underlag. Det er fundamentet fotballen er bygd på – både teknisk, taktisk og historisk. Det gir en annen type spill, en annen rytme, en annen følelse.

Derfor er det nesten ubegripelig at klubber som Sarpsborg 08, Fredrikstad, Vålerenga, Sandefjord og Viking fortsatt spiller på kunstgress. Er det virkelig dette vi vil stå for?

Hvor ble det av stoltheten, kulturen og langsiktigheten?

Jeg mener det er pinlig – og kortsiktig.

Og det ble ikke akkurat bedre da Bodø/Glimts trener etter kampen på naturgress idag uttalte at “det nesten ikke går an å spille fotball på dette underlaget”. Beklager, men det der er ikke bare historieløst – det er provoserende. Skal vi nå late som om ekte gress er problemet i fotballen?

Naturgress er ikke gammeldags. Det er ekte. Det er utviklende. Det er fotball.

Ungdommen: Fremtiden banker på – la oss åpne døra
Når unge spillere får sjansen og griper den, kjenner jeg stoltheten bruse. Men jeg blir oppriktig bekymret når jeg ser hvordan noen klubber ser på talentene sine først og fremst som eksportvarer.

Vi må investere i dem, støtte dem, utvikle dem – ikke bare cashe inn når de er 18. Fremtiden vår skapes i dag.

Jeg elsker fotball – og derfor skriver jeg dette
Det er kanskje lett å lese dette som frustrasjon. Og ja, det er det. Men under alt – dypest sett – ligger kjærligheten. Den ekte kjærligheten til spillet, menneskene, engasjementet.

Jeg elsker fotbalklkkmapenen uansett nivå. Jeg elsker å stå på sidelinjen, kjenne vinden, høre pulsen slå, og vite at dette betyr noe.

Jeg tror fortsatt. Jeg tror på norsk fotball. Og jeg vet at jeg ikke er alene.

RBK i hjertet – alltid.

Ikke bare når vi vinner. Men fordi vi hører til. Fordi det er ekte.

God kamp!