En betraktning rundt Trump og norsk konsensusvirkelighet
I Adresseavisen spør professor Anders Todal Jenssen om det amerikanske demokratiet tåler mer konflikt enn det norske.

Jeg mener svaret er ja, ubetinget fordi:
For mens USA har levende – og noen ganger voldsom – debatt, har Norge et system som effektivt nøytraliserer motsetninger. Som konfliktespert ser jeg hvordan ubehagelige temaer blir pakket inn av utvalg, forskere og NRK.
Og det burde bekymre oss mer enn Donald Trump.

Demokratiet lever av konflikt – ikke konsensus
I en kommentar i Adresseavisen skriver statsviter Anders Todal Jenssen at «et demokrati må tåle motsetninger». Han viser til den polariserte amerikanske valgkampen og til hvordan vi her hjemme ofte omtaler USA som kaotisk og dysfunksjonelt.

Men det er kanskje vi som bør se oss i speilet.

For det norske demokratiet tåler ikke konflikter og takler de veldig dårlig mener jeg fordi:
Her reagerer vi ikke med debatt og handling, men med stillhet, prosess og ekspertutvalg.
Her dempes uenighet av NRK-innslag med myk musikk, mens politikere henviser til at «vi må utrede først».

Vi utreder bort konfliktene
Et godt eksempel er håndtering av ungdomskriminaliteten og hva det bunner ut i.
Volden blant unge øker, og mange mange saker – knivstikking, ran, gruppevoldtekter – har bakgrunn i lukkede miljøer med æreskultur, kjønnssegregering og religiøs dominans.

Så hva gjør dagens regjering?
Jo, selvfølgelig de setter ned et nytt Storberget-utvalg.
Nok en gang får en tidligere Ap-minister i oppgave å «kartlegge», «utrede» og «komme med forslag».
Det er også verdt å merke seg at Storberget har ledet minst fem slike utvalg siden 2010.

Og hva med NRK-dekningen?
Fokus på forebygging, manglende fritidstilbud, psykisk helse – og nærmest total fravær av ord som innvandring, kultur, islam eller gjengmiljøer.
Ganske lite konfliktfremmende – det er i alle fall sikkert.

Samme mønster igjen og igjen
Fosen-saken (2023–24): Tross Høyesterettsdom om menneskerettighetsbrudd mot samer, valgte regjeringen å skyve ansvaret foran seg med konsultasjoner og nye vurderinger. NRK dekket symboler (sultestreik, markeringer), men unnlot lenge å stille statsministeren til veggs.

Jødiske barns trygghet (2023): Da Oslo-skolen bekreftet at jødiske barn trakasseres, unnlot NRK å nevne at trakasseringen i hovedsak kom fra elever med muslimsk bakgrunn. I stedet vinkles saken som generell «antisemittisme» i samfunnet.

Ramadan i skolen (2024): Helsepersonell advarte mot faste blant barn. NRK lagde reportasje om «inkludering» og «barns opplevelser» – ikke om konsekvensene av religiøst press i fellesskolen.

Ytringsfrihetskommisjonen (2022): Rapporten var ment å ta temperaturen på norsk ytringsklima. Resultatet ble et dokument som bekreftet at «det står bra til», til tross for økende selvsensur blant minoriteter, kunstnere og lærere.

NRKs klimaserier (2023–24): I seriene “Ettersøkt: nullutslipp” og “Oppdrag klima” fikk seerne høre fra klimaaktivister, departementsansatte og klimapsykologer. Stemmer som problematiserte grønn politikk – som økonomer, bønder eller energiforskere – ble enten utelatt eller motsagt i sanntid.

NRK: Fra allmennkringkaster til statens stemme
NRK har et særlig ansvar for å speile hele samfunnet. Men i praksis fungerer institusjonen ofte som en buffer for makten.
Der amerikanske medier lar frontene møtes og brytes – lar NRK dem møtes i midten, gjerne over et bord i Dagsnytt 18.

Trump
Og når det gjelder Donald Trump, finnes det ingen nøytralitet. Han omtales som «domfelt», «ekstremist» og «fare for demokratiet» – med minimale forsøk på å forstå hvorfor nærmere 70 millioner millioner amerikanere likevel støtter ham. Det finnes mer journalistisk nysgjerrighet i New York Times’ dekning av Trumps velgere enn i NRK sin.

Et system som beskytter seg selv
Vi har i dag et velfungerende, men selvsirkulerende system:
Regjeringen unngår ansvar ved å sende problemer til utvalg.
Ekspertene utreder, ofte med kjente konklusjoner og trygge formuleringer.
NRK forklarer, med balanse som dekker over skjevhet.
Og folket beroliges, i troen på at noen andre har kontroll.

Men konflikt som ikke får slippe til, forsvinner ikke. Den bygger seg opp. Den blir til frustrasjon, fremmedfølelse – eller til slutt, mistillit til hele systemet.

Min konklusjon: Vi trenger mer friksjon, ikke mer forvaltning
Et sunt demokrati er ikke friksjonsfritt. Tvert imot: Uenighet, konflikt og maktkritikk er selve grunnstoffet i en levende offentlighet. Når vi i stedet forsøker å administrere bort alle problemer, svekker vi vår egen demokratikultur.

Som konfliktespert ser jeg det samme gang på gang:
Vi demper, pakker inn og utsetter.
Kanskje er det på tide å innse at det er vår egen stillhet, ikke amerikanernes støy, som er det største varselsignalet?