Hva har vi blitt til – Og hvorfor?
Vi har i årevis lovet oss selv et samfunn bygget på fremskritt, vi bruker enorme ressurser som skal sikre befolkningens velferd. Likevel ser vi hvordan helsen vår blir redusert til tall, grafer og byråkratisk kontroll – en prosess som ikke bare kvantifiserer oss, men også forvandler oss til statiske enheter i et system som i bunn og grunn mister menneskesinnet. Og vi fremstår sykere enn vi er !

Fra tall til tapt menneskelighet
Hver dag drukner vi i statistikker om sykefravær, utbetalinger og biomarkører. Resultatet? En kollektiv besettelse av å finne feil, selv der det som er “normalt slitasje” burde være en naturlig del av livet. Vi er blitt et folk som, i sin konstante jakt på perfeksjon, ser alle små avvik som tegn på fundamental svikt – og i den prosessen skaper vi en selvoppfyllende profeti om å være verdens sykeste land. I stedet for å feire livets ufullkommenhet, er vi blitt fanget i et system som reduserer alt til målbare enheter.

En kultur for overdiagnostisering og overmedisinering
Vår helsediskurs har fått en ond makt: den omformer naturlige livsprosesser til patologier som må fikses, fikses og fikses. Det er ikke lenger snakk om mestring og livskvalitet, men om konstante påminnelser om at vi ikke er gode nok, ikke sunne nok.
Myndighetenes ufravikelige helseråd – som omfatter alt fra kosthold til fysisk aktivitet – har blitt til en rigid doktrine. Dette systemet fjerner rommet for det uforutsigbare, det eksistensielle, og forvandler den rike nyansen i våre daglige liv til kalde, upersonlige tall.

Historiske perspektiver: Når menneskeligheten sto i sentrum
Det er på høy tid å hente visdom fra den nærmeste fortiden. Knud Eilert Løgstrup understreket i det han ga oss begrepet Den etiske fordringen. Møtet med andre mennesker – øyeblikket av uskrivelig kontrakt som minner oss om at vi, på tross av all vår teknologiske og medisinske fremgang, aldri må miste evnen til å se og møte det andre som et levende, uerstattelig vesen. Dette fundamentale møtet, fri for overfladisk måling og kontroll, er essensen av det å være menneske.

Martin Buber minner oss om at ekte relasjoner ikke kan reduseres til et “Jeg-Det”-forhold – der den andre blir et objekt eller et instrument for våre egne formål – men må leves som et “Jeg-Du”-møte. Det er i den autentiske, uforfalskede dialogen med våre medmennesker at vi finner den sanne essensen av helse, en helse som ikke kan fanges opp av statistikker eller kontrollerende byråkrati.

Veien videre – å gjenoppdage menneskets kjerne
Jeg mener vi må våkne opp fra denne kollektivt induserte drømmen om perfeksjon og anerkjenne at helse handler om livskvalitet, om mestring og om relasjoner og om å være deg selv der og da gjerne på tvers helt uforutsigbar.

Jeg mener det er på tide å rive ned de mekanistiske strukturene som kun reduserer oss til målbare enheter, og gjenopprette en helsediskurs som setter mennesket i sentrum. La oss ikke la byråkratiets kalde logikk stjele fra oss den varme, uforutsigbare virkeligheten som gjør oss til mennesker.

Denne rå og ufiltrerte erkjennelsen er en appell: vi må revurdere vårt system, styrke den menneskelige kontakten, og igjen anerkjenne at den virkelige helsen finnes i de ærlige, intime møtene mellom mennesker – der vi ser hverandre som unike individer, ikke som statistiske data. Det er det som er å være menneske. For byråkratiet kan organisere livet, men aldri leve det – regler og skjemaer kan aldri erstatte frihet, kreativitet og menneskelig initiativ.