• og kan vi elske naturen for sterkt?

Jeg jobber med naturen som bakteppe og elsker naturen som så mange andre.
Vi søker ro i den, eventyr i den, og kanskje også oss selv i den. Den er både hjemmet vi stammer fra og et fristed vi stadig vender tilbake til. Men spørsmålet som stadig dukker opp er: Kan vi elske naturen for mye? Er vårt nærvær i sårbare områder en del av naturens syklus, eller er vi en invaderende kraft som skaper mer skade enn vi forstår?

Den nye serien med Lars Monsen vil utvilsomt inspirere flere til å oppsøke de mest urørte naturområdene vi har igjen. Det kan være en vakker ting – mennesker som finner glede og mening i naturen. Men det er også en dobbelthet her. Økt ferdsel betyr økt slitasje. Stier eroderes, vegetasjon tråkkes ned, gamle trær faller for øksen, og dyrelivet forstyrres. Små, sårbare nasjonalparker som Gutulia og Pasvik står i fare for å bli ofre for vår lengsel etter det uberørte. Men kan noe forbli uberørt når vi stadig søker det opp?

Naturens taushet – en nødvendighet?

Det finnes en filosofi som hevder at naturen trenger fullstendig ro, at den eneste måten å virkelig verne den på er å la den være i fred. I Gutulia nasjonalparks verneforskrift nevnes ikke friluftsliv som en del av formålet – dette er ikke et område for mennesker, men for naturen selv. Likevel trekker vi dit i stadig større antall, drevet av en romantisert idé om det ekte og ville. Kanskje er det på tide å erkjenne at vår tilstedeværelse alltid vil etterlate spor, uansett hvor forsiktige vi er.

Er vi en del av naturen, eller en forstyrrelse?

En annen tanke er at vi ikke er fremmede i naturen, men en del av den. At vår plass ikke bør defineres av total fravær, men av balanse. Problemet oppstår ikke nødvendigvis fordi vi ferdes i naturen, men fordi vi gjør det uten respekt og forståelse. Når vi legger igjen søppel, hugger ned trær for bål, og lar våre stier bli arr i landskapet, er det ikke kjærlighet – det er forbruk. Kanskje er det ikke vårt nærvær som er feil, men måten vi er til stede på.

Et valg mellom nærhet og avstand

Så hva velger vi? Skal vi holde oss unna for å bevare de siste ville områdene, eller kan vi finne en måte å være i naturen uten å ødelegge den? Kanskje svaret ikke ligger i ekstreme ytterpunkter, men i en forståelse av grenser. Noen områder må få være i fred, ikke for at vi skal ekskluderes, men for at naturen selv skal kunne puste. Andre områder tåler vårt nærvær, men bare dersom vi lærer oss å ferdes med ydmykhet.

Kanskje naturen ikke trenger at vi holder oss unna – men at vi endelig lærer å være en del av den, uten å ta mer enn vi gir.