Første innlegg her må jo bare handle om hvordan utvikle røttene til norsk fotball og RBK spesielt. På 90 og 2000 tallet stod Drillo stod for sitt og Eggen for sin stil. Begge med klar og tydelig spillestil. Landslaget klarte ikke å utvikle det videre, RBK overhode ikke. I dag er det virkelig begredelig og hjerteskjærende nivå på det som presteres i Trøndelagen. Det å skulle måle seg mot en gylden historie er ikke lett, men at det betyr at utviklingen skal gå i retning av et lag som er mer opptatt av å ødelegge for andre enn å skape noe selv må være et selvskudd av dimensjoner? Det som presteres ligner snart på det gode gamle Wimbledon var kjent for, hardt arbeid mye grovjobbing for tilslutt å få en dødball som ender i mål. Er det å gå tilbake til røttene? Eggen startet noe som ikke er gangbart i dag, men hvordan ta det videre? Jeg er sikker på at den muligheten for lengst er skuslet bort.  Kjedelig fotball strider mot alt det fotballen skal, bør og må være; underholdning som appellerer til følelseslivet. Alle RBK kampene i år har vært utrolig kjedelige og kvalitativt dårlige. RBK spiller så dårlig fotball og lykkes også dessverre å trekke motstanderne ned på  samme nivå. RBK har hentet et poeng eller tre, men for å like den måten må en være blind, døv og perspektivløs. RBK bryter ned spillet til motstanderne slik at ingen, hverken laget selv eller motstanderen får til noe spill, RBK lager utrolig mye frispark og er konstant for sen inn i situasjoner.

Det finnes ingen som våger å dra av spillere, gjøre noe annerledes eller uventet med ballen. I stedet for å utfordre (fotballens ide) så spilles det pasninger bakover, bakover og bakover- også på egen hjemmebane.

Spillere ser ut til å ha blitt plassert i roller som de ikke trives i. De prøver å gjøre jobben, men er ikke gode i rollen. Det er så langt unna godfot teorien som det vel mulig er å komme?  Alt dette leder jo hen til et grunnleggende spørsmål? Hvem sitt ansvar er det? Treneren kan gjerne peke på spillerne med en finger, men de de andre fingrene peker direkte tilbake til han selv.

En gang i tiden var RBK, laget i Norge som de fleste holdt med fordi laget spilte underholdende fotball, de hadde spillere som også bidro sosialt og bød på seg selv på mange arenaer. De var trygge. De hadde spillere som hadde en trygg fotball rolleforståelse og som hadde rom for å utfolde seg innenfor rollen. Spillere som ble hentet skulle passe inn i spillestilen  til en spesiell rolle i laget som krevde spesielle ferdigheter. Finnes de spillerne i dag? De finnes, men får de lov til å være seg selv i en rolle? Bli gode?
Har RBK laget den sosiale kompetansen spillerne seg i mellom og som gruppe? og hvilken fotballkulturell bakgrunn de bringer med seg.
Hvorfor i all verden får ikke gode driblere som danske Mikkelsen og finske Riiski rom for å utfordre, utfordre og atter utfordre? Det er det som vil bringe folk til tribunen og som vil gi selvtillit, økonomi, men gjør treneren det? Jeg er redd angsten for postulatene og hvordan det skal spilles gjør at fotballen på Lerkendal fortsatt vil ha langt mellom høydepunktene. Frustrerende? Ja for oss som har tilbragt halve livet på tribunene på Lerkendal er det svart. For fotballNorge et pluss fordi det da vil gi rom for andre lag som har en ide og som spiller fotball som gjør at du annenhver helg vil prioritere å gå å se for å bli underholdt, juble og la følelsene strømme.
Hvor ligger nøkkelen til utvikling i et presumptivt godt lag?
Tror svaret er enkelt, satse på en trener som har en klar ide og som har som første nye postulat at fotball er underholdning, lek og følelser.

Hva mener du?